Svart og Hvit Magi

Mange deler magien inn i svart og hvitt. Den hvite magien er den ”gode”, den velmenende som søker å ikke skade noen i forløpet, mens den svarte magien kun handler om personlig tilfredsstillelse på tross av andres ulykke, og mellom disse to motpolene finnes en gråsone. Hvordan magien oppfattes og kategoriseres kommer an på den som utfører magien. Noen mener at magien kan deles opp i de tre ovennevnte, eller bare i svart og hvitt. Andre er av den oppfatning at magi er alle tre nyansene.

Personlig mener jeg at magien er som naturen, den kan ødelegge, men også nære og hjelpe. Uten det ene kan ikke det andre eksistere. Uten jordens næring kunne ikke vi mennesker ha eksistert, og hadde vi ikke eksistert ville det heller ikke vært noe å ødelegge. Igjen ville bare naturens sykluser gjenstå, dette er litt som det filosofiske spørsmålet ”om et tre faller i skogen uten at det er noen mennesker i nærheten, vil det da lage lyd?”.

All magi vil gå på bekostning av noe, uansett hvor lite det er. Det er vel litt naivt å tro at ved å spesifisere formålet med formelen ekstra nøye og understreke at ingen skal lide som følge av magien så skal det bli nettopp slik. Når man trekker penger mot seg, og samtidig presiserer at ingen skal lide vondt av magien, så vil de pengene uansett måtte komme et steds fra, eller de var ment til å gå til et annet menneske (f.eks i pengespill). Kjærlighetsmagien er kritisert for å ta fra andre deres frie vilje, men det gjør man også ved å binde andre fra å gjøre skade, når man gjør helbredelsesmagi på vegne av andre uten å spørre (for helt ærlig så er det ikke akkurat noe man snakker høyt om til alt og alle at man vil gjøre et magisk rituale på vegne av dem, mange i min omgangskrets ville tro jeg var gal eller bare høy på noe).

Jeg mener at kan du leve med det du har gjort, så kan du gjøre det. Mennesker som ikke eier samvittighet eller skrupler ville komme skeivt ut uansett, så da hjelper ikke en liten regel, som hovedformaningen i Wicca som går ut på at det du sender ut vil du få tilbake trefold, men det virker litt påslengt for meg, som om man fant ut at med så mange mennesker med tilgang til å bruke magi så ville det være den lille prosenten som ville bruke det negative aspektet ved det til egen vinning.

Trefoldregelen ser jeg på som forestillingen om himmel og helvete i kristendommen, et slags skremsel som skal holde en fra å gjøre noe slemt. Men hvor trekker man grensen for hva som er positiv og negativ bruk av magi? Jeg tror ikke på trefoldregelen, jeg tenker mye på karma og teoriene rundt det, men jeg klarer aldri helt å bestemme bastant hva jeg tror på. Jeg har selv gjort slemme ting, og føler at jeg har blitt straffet litt for det, og jeg har observert andre mennesker rundt meg og hvordan det virker å være. De straffes ikke tredobbelt, men får sin straff på en måte. Universet har en balanse som ikke må tukles med. Hva som står bak denne balansen vet jeg ikke. I mellomtiden følger jeg en veldig enkel, grunnleggende regel (som de kristne ikke ene og alene har patent på), nemlig at jeg gjør mot andre det jeg vil de skal gjøre mot meg. Ved å trekke til meg penger eller fordeler kan jeg hjelpe meg selv til å bli et lykkelig menneske som igjen kan hjelpe andre og inspirere andre. Det er også en form for balanse.

Som nevnt over har jeg fått førstehåndserfaring med såkalt "svart magi", det å gå inn for å skade eller hemme andre mennesker for å vinne noe på det selv. I mitt tilfelle gjaldt det en lærer på skolen som fikk meg til å miste min iver og lyst innenfor det faget jeg hadde henne i ved å rakke ned på enkelte elever og overse dem fullstendig, deriblant meg. Det gikk så langt at jeg tok til å skulke disse timene, noe jeg aldri før hadde vurdert engang, ettersom jeg trivdes ganske greit på skolen ellers. Jeg husker at jeg gråt meg i søvn disse kveldene, og ba foreldrene mine om å få bli hjemme, en umulighet naturligvis, så jeg tok til et siste desperat forsøk. Hvor denne fremmede tanken kom fra aner jeg ikke, dette fant sted lenge før jeg leste mine første ord om paganisme eller magi, men jeg antar at jeg hadde sett dette voodoo-ritualet med en dukke og en nål på tv, av alle steder. Jeg tente målrettet et par stearinlys på rommet mitt den kvelden før jeg måtte på skolen igjen, fant en strikket tøyfigur som jeg hadde laget i denne lærerens timer og gjennomboret den med en strikkepinne mens jeg visualiserte at figuren var læreren min. Uten videre tanker gikk jeg og la meg for kvelden, bare for å stå opp og gå på skolen for å høre at læreren jeg var så redd for var syk. Vi fikk en vikar i stedet, en av mine favorittlærere.

Nå...jeg sier ikke at jeg gjorde læreren syk, jeg sier heller ikke at alt var en tilfeldighet. Dette er et av de øyeblikkene i mitt liv som jeg har fundert mye på når det gjelder mitt valg av spirituell interesse, spesielt det området av magien som omtaler karma eller trefoldregelen, som nevnt ovenfor. Naturligvis var det ingen tordenkiler som slo ned i meg etter mitt lille fullstendig egoistiske rituale, men i mange år etterpå opplevde jeg mye vondt og negativt, både for meg selv om min familie. Igjen kan man si at også dette er tilfeldigheter. Hver dag lider mennesker under forskjellige åk, det er slik livet er, men det må være lov å fundere over alle de trådene det trekkes i på det universale plan.

Nå i dag er det en bedre utviklet etisk og moralsk forståelse som i det hele tatt hindrer meg fra å gjøre det samme igjen, fordi ingen vinner på det. På de områdene der et problem kan løses uten hokus pokus, f.eks. ved å gå til rektor og fortelle om denne lærerens uansvarlige oppførsel, bør det forsøkes først og fremst. Magi, uansett formål bør være forbeholdt din egen person, med mindre du ønsker å hjelpe andre.