Her følger en alfabetisk oversikt. Metoder merket med en stjerne (*) egner seg først og fremst til medisinsk bruk.
Alterdekor:
Pynt alteret med friske blomster og planter i vaser, frukt og grønnsaker, lag lenker av blomster, strø blomsterhodene i en skål med vann eller bare dryss dem over bordet. Bruk årstidenes blomster og planter, gjerne knyttet til sabbatene.
Amuletter og talismaner:
Ved å bære en plante på deg kan du trekke til deg eller forvise forskjellige ting. Ha urtene i smeltet voks eller stearin, eller i urteposer. Røtter og bark er enkle å tre på hyssing og bære om halsen. Les mer under Amuletter og Talismaner.
Avkok*:
Et brygg av seige røtter, kvister, blader eller bark som skal kokes i lengre tid. Bruk 20 gram tørket eller 40 gram frisk urt til 7,5 dl. vann. Ha i røttene først, kok opp og la det småkoke i 20-30 minutter, ha i bladene de siste 5 - 10 minutter. Kok til det bare er en tredel igjen av væsken. Avkjøl og sil. Kan oppbevares i en mugge i kjøleskapet i opptil 48 timer. Drikkes, innåndes, sprinkles, has i badevannet, brukes til å rense eller klargjøre redskaper og objekter.
Dampinhalasjon*:
Inhalering av damp er effektivt ved luftveis- og bihulebetennelse, høysnue og astmatisk bronkitt. Kombinasjonen damp og antiseptiske plantestoffer åpner luftveiene. Hell 1 liter nykokt vann i en stor bolle, tilsett 5-10 dråper eterisk olje, eller lag et uttrekk av 25 gram urt til 1 liter vann. La det trekke i 15 minutter og hell det i en bolle. Dekk hodet med et håndkle, lukk øynene og pust inn dampen i ca. 10 minutter eller til væsken blir kald.
Drømmepute:
Sy sammen to biter stoff og ha i urter som korresponderer med det du ønsker å se i drømme. Legg puten under hodeputen din eller heng den på veggen over sengen.
Dukker:
Urtene kan brukes som fyll i representative dukker for å tilføre dukkene egenskaper og energier. Les mer under Jordmagi.
Eteriske oljer:
Eteriske oljer er en naturlig bestanddel i planter, og trekkes eller presses ut av plantene. Slike oljer fås kjøpt i helsekostbutikker, og nå også Body Shop. Bland eteriske oljer med baseoljer for å bruke dem på kroppen, eller ha dem i en aromalampe, badevannet, egenlaget røkelse, omslag, men også i urteposer, på dukker og amuletter osv. Det går an å lage egne eteriske oljer, men det er komplisert og tidkrevende, så det kan være like greit å kjøpe dem, til tross for at de er dyre. Om du ikke har økonomisk evne til å kjøpe dem kan du bruke en annen metode for å lage dem selv ved å bruke olivenolje (se Oljer lenger ned). Oppbevar oljene i et mørkt skap, og bruk dem helst innen det første året.
Grøtomslag*:
Grøtomslag er en blanding av frisk, tørket eller malt urt som legges på huden og brukes ved nerve- eller muskelsmerter, forstuvninger, benbrudd, for å trekke ut puss i infiserte sår eller byller, eller lindre og desinfisere skrubbsår og andre hudplager. Ha nok urter til å dekke hudområdet i et kjøkkenklede og kok opp og trekk i vann som et uttrekk. Legg så urtene i et gasbind eller bomullsstoff på huden og la det sitte i 3 timer. Pass på at ikke urtene er for varme, da gjør det bare vondt verre. Du kan også hakke friske urter og mose dem til en grøt (fungerer bare med vannholdige planter med mye plantesaft) og ha dette i gasbind. Denne metoden er kun for fysisk bruk, og er fin til skrubbsår eller andre hudproblemer, ledd- og muskelsmerter og gikt.
Kompresser og lotion*:
Lotioner / hudvann er vannbaserte urtepreparater som uttrekk, avkok eller fortynnede tinkturer som brukes på betent eller irritert hud. Kompress er en stoffbit fuktet med lotion og lagt på huden. Lotion og kompress er en enkel måte å bruke urtene utvortes på, og kan være meget effektive mot hevelser, blåmerker og smerter. De lindrer betennelser og hodepine og virker febernedsettende. Bruk 5 dl. ferdig uttrekk eller avkok. Vask hendene grundig og dypp et rent bomullsstoff i væsken. Vri det opp,smør litt olje på huden for at ikke kompressen skal feste seg, og legg det på hudeområdet. La det ligge på i 1-2 timer. Gjenta etter behov.
Lading:
Dette bør gjøres hver gang du skal bruke urtene til magiske formål. Hell urten du skal bruke i en skål. Sett deg ned og observer urten, og se for deg at hver plantedel pulserer av energi, energi som ligger latent og venter på å rettledes. La hånden din røre gjennom urten og visualiser hva målet ditt er, send så den energien inn i urten. Se for deg at fingertuppene dine lader urten med din energi. Om du synes det er vanskelig å holde et bilde i hodet over lengre tid kan du bruke ord og besvergelser som gjentas gang på gang. Se for deg at ordene er med på å lade urten.
Mat og Drikke:
Enkelte planter kan brukes i maten for å tilføre kroppen bestemte energier, server kjærlighetsfrukt eller grønnsaker, eller drikk urtete før ritualer for å komme i riktig stemning. Lad urtene med energiene du ønsker før du bruker dem i maten eller bruk korrespondanselisten.
Munn- og gurglevann*:
Munn- og gurglevann inneholder vanligvis sammentrekkende urter som gjør slimhinnene i munnen og halsen strammere. Siden de er laget av uttrekk eller avkok kan de svelges etter bruk, men pass på å ikke innta for mye av en urt. Lag et uttrekk av en passende urt og la det trekke i 10-15 minutter, eller bruk et avkok. Sil av og rens munnen eller gurgle halsen med en kopp uttrekk.
Oljer:
Uttrekk av urter i olje trekker ut de fettløselige virkestoffene. Du kan også lage egne oljer. Til dette bør du helst bruke mandel eller sesamolje, men det går fint med olivenolje også. Oljene varer i opptil 1 år, men bør brukes i løpet av 6 måneder.
Varmt oljeavtrekk: Ha 7,5 dl. olje i en varmefast bolle over en kjele med kokende vann, legg 250 gram tørket og hakket eller 500 gram frisk hakket urt i et kjøkkenklede og legg det oppi oljen. Legg på lokk og la det småsurre i 3 timer. Avkjøl, press og ha på glassflaske (bruk gjerne flasken olivenoljen kom i).
Kaldt oljeavtrekk: Fyll et stort syltetøyglass til randen med urten, så fullpakket som mulig, og dekk med kaldpresset olivenolje opp til toppen. Sett på lokk og la det stå i vinduskarmen i solen i 2-6 uker. Sil gjennom et klede og gjenta en gang til, med nye urter, om du ønsker. Sil og oppbevar mørkt. Poenget er å trekke ut duften og virkestoffene. Bruk oljen til å kle stearinlysene dine med, tilsett den i urteposer og sjarmer, matlaging (kun spiselige urter), smør den på deg som parfyme eller varm den opp i aromalampe for å frigjøre duftene.
Pulver:
Tørkede urter kan knuses med morter og males til fint eller grovt støv. Slik kan det brennes som røkelse eller strøs rundt sirkelen. Til dette trenger du kullbriketter, dersom du ikke har åpen ild.
Røkelse:
Røkelse er tørkede urter eller plantedeler som, gjerne tilsatt eteriske oljer, blandes og knuses til pulver, for å brennes på kull. Denne typen røkelse er såkalt rå røkelse, men røkelse kommer også i pinne og kjegleform. Røkelsen brennes for dens vibrasjoner, evne til å vekke sinnsstemninger og til å skape en magisk atmosfære. Lag dine egne blandinger framfor å bare kjøpe ferdig røkelse, for da vet du nøyaktig hvilke ingredienser som brukes. Les mer under Røkelse.
Salve*:
Salver inneholder oljer eller fett som er varmet opp sammen med urter og inneholder ikke vann. Det gjør at de legger seg som en hinne på huden og beskytter mot skader eller betennelser is kadet hud, og frakter medisinske virkestoffer eller når det er nødvendig å beskytte mot fuktighet, som ved sprekker i leppene. Salver lages enklest av fett, vaselin eller myk parafin.
Vaselin: Smelt 500 gram vaselin i et vannbad. Tilsett 60 gram tørket eller 150 gram frisk, hakket urt og la det småsurre i 15 minutter under omrøring. Sil gjennom et klede, klem ut all væske fra plantematerialene og ha salven på krukker før den stivner. Sett lokket løselig på og skru det godt igjen når salven er kald.
Fett:
Smelt en kopp smult- eller kokosfett i en kjele og ha i tre teskjeer tørkede urter. Varm opp (ikke kok) og la det avkjøles, varm opp og avkjøl to ganger til, men før det stivner helt siste gang har du det på en eske eller krukke og avkjøler det videre i kjøleskapet. Eteriske oljer kan også tilsettes, men de fordamper lett, så de skal ikke tilsettes før fettet er kjølig, og bør oppbevares ikjøleskap. Smør den på hudens problemområde når det trengs, eller på kroppens pulsområder for å gjøre bringe frem duften.
Sirup / Hostesaft*:
Honning eller sukker er effektive konserveringsmidler som, blandet med uttrekk, avkok eller tinktur, blir en fin urtesirup eller hostesaft. Ha 5 dl. urteavtrekk eller avkok i 500 gram sukker eller honning. Varm opp sukkeret til det smelter, ta av platen og tilsett avkoket. Avkjøl og ha på glass med trekork som kan sprette av, eller stofflokk, for å forhindre at glasset eksploderer om sukkeret gjærer seg. Dette er greit å ha til barn som ikke liker smaken av urtete, eller til å røre ut i et glass varmt vann.
Sprinkler:
Bruk en bunt med planter til å dyppe i vann eller brygg for å sprinkle det rundt sirkelen eller på objekter, steder, deg selv osv.
Tinktur*:
Et avtrekk som lages ved å trekke urter i sprit. Dette trekker ut virkestoffene og gir tinkturene sterkere effekt enn uttrekk og avkok. Bruk 200 gram tørket eller 300 gram frisk urt til 1 liter alkohol og vann, like deler sprit og vann. Bruk vodka eller rom (som skjuler den bitre urtesmaken). Ha det på et stort syltetøyglass eller mugge, først urtene og så væsken. Rist det godt i 1-2 minutter, ha på lokk og lagre det på et mørkt og kjølig sted i 2 uker, rist på glasset annenhver dag, sil, press og ha på mørk flaske. Bland et par dråper i vann eller juice og drikk som oppskriften forskriver.
Urtebad:
Bad brukes ofte i urtemagi fordi de evner å spre urtenes egenskaper over hele kroppen din, vekke sansene og klargjøre deg til magisk arbeid. Det finnes to måter å gjøre dette på. Du kan lage et avkok eller avtrekk av de ønskede urtene og helle det rett i badevannet, eller du kan legge urtene i en stoffpose og ha i vannet. Bruk da ca. 1 kopp med de ønskede urtene. Essensielle oljer kan også tilsettes, ha et par dråper i litt melk eller baseolje og hell det i vannet rett før du stiger oppi. Les mer om dette under Oljer.
Urtepose / Sachét:
Urter som skal bæres eller plasseres rundt i huset kan has i urteposer, eller sachét som mange kaller det. Dette er en liten pung eller stoffstykke som fylles med forskjellige urter, og er veldig enkle å lage. Klipp ut en liten firkant eller sirkel av et passende stoffmateriale, bomull og filt er enkle å få fatt i og er billige, pass på å velge en korresponderende farge. Legg urtene, som på forhånd har blitt ladet med ønskede energier, i midten av materialet, samle endene og knytt dem sammen med hyssing, garn eller strå. Jo mindre posen er desto enklere er det å bære den med seg. Du kan også sy sammen to stoffbiter i en firkant for å få en flatere pose som lettere passer i lommen. Urteposer som skal plasseres hjemme kan være større.
Uttrekk*:
Et brygg av lettere blader, blomster og stilker som kun skal trekkes i kokt vann. Kok opp vannet i en tekanne eller kjele, ta vannet av platen, ha i urtene, 2 - 3 ts. urt til 2,5 dl. vann, legg på lokket og la det stå og trekke i 5 - 10 minutter. Avkjøl og sil. Drikkes, innåndes, sprinkles, has i badevannet, brukes til å rense eller klargjøre redskaper og objekter. Brukes også til innånding ved forkjølelse ol. Et uttrekk til medisinsk bruk kan oppbevares i en mugge i kjøleskapet i opptil 24 timer.
Kaldtvannsuttrekk*:
Varme ødelegger virkestoffene hos noen urter, f.eks. bringebærblader. Da brukes kaldvannsuttrekk. Hell 5 dl. kaldt vann over 25 gram urt, og la det stå og trekke natten over. Sil og bruk som avkok.
Vintonic*:
Urtevin lages av styrkende urter for å øke energien og bedre fordøyelsen. Ha 100 gram tørket eller 200 gram frisk styrkende urt eller 25 gram bitter urt til 1 liter rød- eller hvitvin i en stor, rengjort krukke eller sterilisert syltetøyglass. Hell på vinen til alle urtene er helt dekket, sett på lokk, rist krukken forsiktig og la den stå. La den modne i 2 uker. Ikke utsett vinen for luft, da kan det oppstå mugg. Ikke drikk muggen vin, det kan være skadelig.
Viser innlegg med etiketten medisinske urter. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten medisinske urter. Vis alle innlegg
onsdag 29. juli 2009
Urter i Historien
Fra tidenes morgen har legeplantene vært avgjørende for menneskets helse og velvære. Linfrø har for eksempel sørget for næringsrik matolje, brensel, lindrende hudpreparater og fiber til veving av stoffer. Med så mange gode egenskaper er det ikke rart at mange kulturer anså denne og mange andre planter for å ha både medisinske og magiske egenskaper. Det er grunn til å tro at urtene i mange tusen år ble brukt både på grunn av deres magiske stryke og fordi de hadde medisinsk effekt. På en 60 000 år gammel gravplass i Irak har man funnet åtte forskjellige legeplanter. At plantene var lagt i gravkammeret tyder på at de skulle ha overnaturlige egenskaper i tillegg til den medisinske virkningen. I enkelte kulturer mente man at plantene hadde sjel. Selv Aristoteles, som levde i det 4. århundre f.Kr., hevdet at plantene hadde ”psyke” selv om den var av en ringere form enn menneskenes sjel. Hinduismen, som dateres tilbake minst 1500 år f.Kr. knytter mange planter til spesielle guder. I middelalderens Europa slo signaturlæren fast at det var en forbindelse mellom en plantes utseende – Guds signatur – og hvordan den kunne brukes medisinsk. Selv i Vesten holdtes troen på plantenes sjel ved like. Opptil første halvdel av 1900-tallet lot britiske bønder være å hugge svarthyll av frykt for å hisse opp ånden som bodde i og beskyttet treet. Noe lignende kan sees hos urbefolkningen i Andesfjellene i Sør-Amerika. De tror at kokabusken beskyttes av en ånd som må blidgjøres og vises respekt hvis man skal plukke og bruke bladene.
Sjamanistisk Medisin
I mange gamle kulturer tror man den dag i dag at verden er formet av gode og onde ånder. I disse samfunnene mener man at sykdommer skyldes ondsinnede krefter eller styres av onde ånder, og man forventer at sjamanen / medisinmannen eller –kvinnen tar kontakt med åndeverdenen for å få vedkommende frisk. Sjamanene går over i ånderiket ved hjelp av hallusinogene planter eller sopp. Samtidig sørger sjamanene for medisinsk behandling av fysiske plager. Behandlingen bygger på et vell av observasjoner og kunnskaper om plantene, som er videreført som en muntlig tradisjon fra generasjon til generasjon.
Overleveringene
Det er generelt akseptert at våre forfedre hadde mange legeplanter til disposisjon og at de hadde gode kunnskaper om plantenes helbredende virkning. Helt frem til slutten av 1800-tallet var en rekke urtemedisinske tradisjoner fortsatt levende i alle landsbyer og bygder, ikke minst hos samene. Hvor opphavet til disse kunnskapene er vites ikke sikkert, men observasjoner kombinert med prøving og feiling har spilt en viktig rolle. De forskjellige samfunnene har hatt flere tusen år på seg til å iaktta effekten – både den gode og den dårlige – av å spise forskjellige røtter, blader eller bær. Å betrakte dyrs atderf etter at de har spist eller gnidd seg mot spesielle planter, har også utvidet deres kunnskaper. Følger man stiene til sauer eller kyr vil man oppdage at de nesten alltid styrer unna giftige planter. Det hevdes at også mennesket instinktivt ser forskjell på giftige og medisinske planter.
Gamle Sivilisasjoner
Fra 3000 år. f.Kr. ble sivilisasjoner utviklet i Egypt, Midtøsten, India og Kina som brukte legeplanter på en mer sofistikert måte, og som forfattet de første skriftlige beskrivelsene av urtene. Egyptiske Papyrus Ebers fra 1500 f.Kr. er det eldste eksemplaret som har overlevd. Der listes opp et dusin legeplanter og hvordan de brukes, samt besvergelser og trylleformularer. Indiske vedaer – episke dikt skrevet rundt 1500 f.Kr. – har også gitt oss et rikt materiale om datidens urtekunnskaper. Fra ca. 400 f.Kr. har man også Charaka Samhita, skrevet av legen Charaka, som inneholder rundt 350 urtemedisiner.
Medisinens brudd med Mystikken
I de mest avanserte kulturene begynte medisinen å ta avstand fra den magiske og spirituelle verden rundt år 500 f.Kr. Hippokrates, legekunstens far, hevdet av sykdom var et naturlig og ikke overnaturlig fenomen, og at medisiner skulle forordnes uten magiske og rituelle seremonier.
Den urtemedisinske tradisjonen fra 300 f.Kr. til 600 e.Kr
Handelen mellom Europa, Midtøsten, India og Asia for øvrig var godt i gang innen andre århundre f.Kr. og det ble opprettet handelsruter for mange medisinske urter og kryddere. Mens handelen med og interessen for urtemedisin og krydder blomstret, forsøkte mange å systematisere planter man visste hadde medisinsk effekt og nedtegne deres virkeområder. På 100-tallet e.Kr. skrev en gresk lege ved navn Dioskorides den første europeiske boken om urtemedisin, De Materia Medica. Hensikten var å lage en nøyaktig og endelig oversikt over legeplantene, noe han klarte med glans. Teksten, som omhandler til sammen 600 urter, fikk betydelig innvirkning på vestlig medisin og var det mest brukte oppslagsverket frem til 1700-tallet. Det ble oversatt til blant annet anglosaksisk, persisk og hebraisk. I år 512 ble De Materia Medica det første urtemedisinske verket med illustrasjoner av legeplantene. Det ble laget til datteren til en romersk keiser. Galenos, livslegen til den romerske keiser Marcus Aurelius, ca. 100-200 e.Kr., hadde like stor innflytelse på urtemedisinens utvikling. Han hentet inspirasjonen his Hippokrates og bygget sine arbeider på ”teorien om de fire kroppsvæsker”. Hans tanker formet, og ifølge enkelte, forkvaklet medisinen de neste 1400 år.
Folkemedisinen i Middelalderen
Teoriene til Galenos, ayurveda (indisk) og tradisjonell kinesisk medisin hadde praktisk talt ingen betydning for folk flest. I noen befolkningsgrupper med liten tilgang til skolemedisin har man gått, og går fortsatt enkelte steder, til bygdens kloke mann eller kone for å få medisinsk hjelp. Disse helbrederne kjente neppe til utviklingen innen den etablerte medisin. Men i løpet av læretiden, og mens de deltok i fødsler eller behandlet syke med lokale legeplanter, utviklet de en stor grad av praktisk medisinsk erfaring. Vi har en tendens til å undervurdere de medisinske kunnskapene til såkalt underutviklede samfunn – spesielt fra Europas mørke middelalder – men det er tydelig at mange mennesker hadde en forbausende god innsikt i legeplantene. Tekster om legeplantene fra denne tiden, skrevet av munker og prester, er fulle av en herlig blanding av overtro og visdom.
Islamsk og indisk medisin 500-1500 e.Kr.
Folkemedisinen har stort sett vært upåvirket av store historiske begivenheter, men eurpeisk skolemedisin led i høy grad under Romerrikets fall. Takket være en oppblomstring innen arabisk kultur fra 500- til 1300-tallet ble greske og romerske kunnskaper bevart og videreutviklet. Utbredelsen av islamsk kultus i Nord-Afrika og dagens Italia, Spania og Portugal, førte til opprettelsen av kjente medisinske læreanstalter, ikke minst i Cordoba i Spania. Araberne var dyktige farmasøyter som blandet ulike urter for å forbedre den medisinske virkningen og smaken. Kontakten både med indiske og kinesiske medisinske tradisjoner gjorde at de hadde imponerende kunnskaper og medisin og urter som de støttet seg til og utviklet videre. Lenger øst, i india på 700-tallet, opplevde man medisinsk gullalder. Tusenvis av studenter lærte medisin på universitetene, og lærde menn skrev om datidens medisinske utvikling med sykehus, fødesuter og etableringen av medisinske urtehager.
På den andre siden av Jorden hadde eldgamle sivilisasjoner – aztekere, maya- og inkabefolkningen lange urtetradisjoner og gode kunnskaper om lokale legeplanter. På denne tiden var medisin og religion fortsatt godt sammenvevd i disse kulturene, antagelig mer enn i Europa.
Gjenoppvekkelsen av europeisk lærdom 100-1400 e.Kr.
Etter hvert som lærde europeere langsomt begynte å sette seg inn i arabisk medisin tidlig i middelalderen, ble klassiske greske, romerske og egyptiske skrifter, som hadde vært oppbevart i biblioteker i Konstantinopel, returnert til Europa, og sykehus, medisinske skoler og universiteter ble opprettet. Salernoskolen i Italia tok opp eleveer av ulik tro, og tilbød også kvinner legeutdannelse.
Handel mellom kontinentene 1400 – 1700
I middelalderen ble handelsrutene langsomt utvidet, noe som ga nye, eksotiske frukter. Fra og med 1400-tallet førte en eksplosjon innen handelen til at et vell av nye urter ble lett tilgjengelig i Europa, og handelen gikk begge veier. Etter columbus´ ankomst i Karibia i 1492 ble Mellom- og Sør_Amerika raskt erobret og kolonisert av Spania og Portugal. I tillegg til gullet de plyndret til seg, reiste seierherrene tilbaket il Europa med legeplanter man tidligere ikke hadde hørt om.
Helse og hygiene 1400 – 1700
Mellom 1100- og 1700-tallet fikk flere nye, eksotiske legeplanter plass på den allerede lange listen over effektive europeiske urter. Dette kunne ha resultert i en generell bedring av helsen i Europa. Ikke nok med at man hadde tilgang til nye legeplanter, europeerne hadde også anledning til å observere hvordan medisin ble praktisert i Sør-Amerika, Kina, Japan og ikke minst India, som man hadde gode handelsforbindelser med. Men dessverre var det motsatte tilfellet. Menneskene i Europa på denne tiden levde antagelig under noen av de mest usunne forhold verden noen gang har sett. Før Columbus kom til Amerika, levde urbefolkningen der lenger lenger og bedre enn europeerne. Denne kjensgjerning fra middelalderens europeiske byer forbauser ikke når man tenker på åpen kloakk, overbefolkning og manglende kunnskaper og hygiene. Disse forholdene ga grobunn for spredningen av pestinfiserte rotter som kom fra havnene ved Middelhavet og tok seg inn overalt i Vest-Europa. Fra midten av 1300-tallet drepte pesten nesten halvparten av befolkningen. Ingen medisinsk behandling – verken urter eller mineraler – klarte å stoppe utviklingen. Epidemiene fortsatte å desimere befolkningstallet i europeiske og asiatiske byer et godt stykke inn i det 18. århundre.
Paracelsus og Culpeper
Galenos´ teorier om kroppsvæsker ble utfordret av Paracelsus på 1500-tallet. Han avviste Galenos´ teorier og la i stedet vekt på detaljerte medisinske observasjoner. Slik ble Paracelsus en viktig pådriver når det gjaldt utviklingen av kjemi, skolemedisin, urtemedisin og homeopati. Paracelsus var også opptatt av alkymi og signaturlæren, og han erklærte at lokale legeplanter var bedre enn dyre, importerte planter. Paracelsus forsvar for lokale urter fikk støtte av engelskmannen Nicholas Culpeper. Han utviklet et medisinsk system som i en viss grad bygget på Diskorides, arabiske leger og Paracelsus, og som blandet astrologi og fornuftige, personlige erfaringer med den terapeutiske bruken av legeplanter. Urteboken hans ble en bestselger blant mange andre urtebøker. Utviklingen av boktrykkerkunsten på 1400-tallet brakte nemlig urtemedisinen inn i mange hjem.
Den nye rasjonalismen
Samtidig som den morderne medisinen la vekt på kjemiske kurer, som bruken av giftige metaller for å renske ut sykdommer, begynte den å se skjevt på begrepet ”vitalkraft”. Inntil slutten av 1500-tallet var nesten alle medisinske tradisjoner basert på at de skulle samarbeide med naturen og kroppens selvhelbredende evner, som ble støttet og styrket med de rette urtene. I vesten ble vitalkraftens betydning svekket av filosofen og matematikeren René Descartes på begynnelsen av 1600-tallet. Han delte verden opp i kropp og psyke, natur og tanker. Ifølge ham var det uhåndgripelige begrepet vitalkraft, som holder oss i live og sørger for god helse, noe som tilhørte religionen og ikke den nye, selvbevisste vitenskapelige medisinen. For den nye, etablerte medisinen, som gradvis ble bygget på vitenskap og fornuft, var overnaturlige begreper som vitalkraft et minne om den gamle medisinens overtro og manglende kunnskaper. Den rasjonelle tilnærmingen til vitenskapelige og medisinske undersøkelser begynte å se dagens lys allerede før Descartes. Kunnskaper om kroppensfunksjoner fikk gradvis mer betydning. Det ble bevist at det var hjertet som pumpet blodet rundt i kroppen, og denne studien er et klassisk bilde av revolusjonen innen medisinen.
Et hull i vitenskapens innsikt
Enkelte ting påvirket derimot skolemedisinens utvikling. Vitenskapen kunne ikke gi en kur for alt, og der kunne folkemedisinen overta med sine lange tradisjoner. Oppdagelsen av revebjellens medisinske verdi er et annet eksempel. Dr. William Withering, skolemedisiner med interesse for legeplanter, begynte å undersøke revebjellen etter at han kom over en familieresept på en kur mot ødemer (væskeansamlinger). Han oppdaget at i enkelte distrikter i England ble revebjelle brukt mot denne tilstanden, som ofte er en indikasjon på svakt hjerte. Han dokumenterte et dusin pasienttilfeller som han hadde gjennomgått grundig og som viste hvordan revebjellens effektive virkestoffer kunne brukes mot ødemer. Tross dette tydelige eksempelet på hvordan urtemedisinen og skolemedisinen kan samarbeide, valgte skolemedisinen å gå en annen vei på 1800-tallet.
Laboratorium kontra natur
Fra tidlig på 1800-tallet begynte kjemiske laboratorier gradvis å erstatte naturen som kilde til medisiner. Narkosestoffer og insulin ble trukket ut av planter, og noe ble syntetisert i laboratorium. Fra da av gikk urtemedisinen og den biologiske medisinen hver sin vei. Men ennå var utviklingen av den biologiske medisinen i en tidlig fase, og urtemedisinen var fremdeles den viktigste behandlingsformen for mennesker verden over.
Nytt land: Ny urtemedisin
Alle steder europeere slo seg ned under utvandringene på 1700- og 1800-tallet, Nord-Amerika, Sør-Amerika og Australia, var mange av de europeiske medisinene man kjente hjemmefra, enten utilgjengelige eller dyre. Nybyggerne oppdaget at landets urbefolkning hadde mye kunnskaper om den medisinske virkningen til lokale planter. I Nord-Amerika, for eksempel, var indianernes urteeksperter spesielt flinke til å behandle sår og bitt, og var på mange måter dyktigere enn europeerne på dette området. Europeiske settlere lærte mye av å iaktta de innfødte. I løpet av 1800-tallet og tidlig på 1900.tallet, da pionerene reiste vestover, oppdaget man stadig nye planter som ble plusset på den offisielle listen over legeplanter.
Ny teori
Samuel Thomson, en uortodoks urteterapeut på begynnelsen av 1800-tallet, hevdet at alle sykdommer skyldtes kulde. Hans enkle teori sto i skarp kontrast til datidens medisin, men metodene hans var ofte meget effektive og velegnet til mennesker som levde i grenseområdene. Hans medisinske system, på mange måter en forløper til naturopatien, hvor sykdom behandles med organiske matvarer, sol, frisk luft og naturlige medisiner, ble svært populær, og millioner av nordamerikanere fulgte hans metoder. Thomsons suksess dalte etter hvert som det ble utviklet mer sofistikerte urtemetoder i den fruktbare medisinske verden i 1800-tallets Amerka, som også ga oss osteopati.
Vestlig innflytelse på asiatisk medisin
Tidlig på 1800-tallet begynte Vestens biologiske medisin å påvirke den tradisjonelle medisinen i både Kina og India. Under britisk overherredømme ble imidlertid Vestens medisin det eneste alternativet i India, fordi ayurveda ble sett på som mindreverdig i forhold til den biologiske medisinen. Vestlig medisin ble innført som en erstatning til den tradisjonelle medisinen. I Kina var den vestlige påvirkningen mindre traumatisk. Stadig flere kinesiske studenter studerte vestlig medisin, men dette hemmet ikke den fortsatte utviklingen av tradisjonell urtemedisin. Begge tradisjoner ble stort sett ansett for å ha både fordeler og ulemper.
Forbud mot urtemedisin 1850-1900
I Europa forsøkte skolemedisinen å få monopol på sin behandlingsmåte. I 1858 ble det britiske parlamentet bedt om å komme med et lovforslag hvor man forbød alle som ikke hadde skolemedisinsk utdannelse å praktisere medisin. Heldigvis ble forslaget avslått, men i land som Frankrike, Spania og Italia, og enkelte stater i USA, ble det forbudt å praktisere urtemedisin uten skolemedisinske kvalifikasjoner. Urteterapeuter risikerte bøter eller fengsling hvis de ga urter til pasienter som ba om deres hjelp. Dette førte til dannelsen av National Institute og Medical Herbalists i 1864 – verdens største fagforening for urteterapeuter.
Vitenskap og medisin
Laboratorienes utvikling av nye medisiner, enten gjenvunnet fra legeplanter eller syntetisert, går tilbake til tidlig på 1800-tallet da kjemikere for første gang isolerte stoffer som morfin i opiumsvalmue og kokain i kokabusk. I tiden fremover gjorde forskere enorme fremskritt når det gjaldt å forstå hvordan isolerte kjemiske stoffer påvirker kroppen, samt hvordan kroppen fungerer når den er frisk eller syk. I 1860-årene begynte forskere å identifisere mikroorganismene som forårsaket infeksjonssykdommer som tuberkulose og malaria. Det første målet for dem som engasjerte seg i medisinsk forskning var naturlig nok å finne medisiner som var i stand til direkte å angripe disse mikroorganismene og befri kroppen for faren. Dette førte etter hvert til oppdagelsen, eller rettere sagt gjenoppdagelsen, av penicillin. Forskerne var nemlig ikke de første til å ta i bruk antibiotika. Antibiotisk sopp ble dyrket og brukt mot infeksjoner i oldtidens Egypt, i Peru på 1300-tallet og i nyere europeisk folkemedisin. I årtier etter annen verdenskrig, da antibiotika blebrukt for første gang, virket det som om vi sto foran en ny tid hvor infeksjoner kunne bekjempes og livstruende sykdommer som syfilis, lungebetennelse og tuberkulose ikke lenger ville være den viktigste dødsårsaken i u-landene.
Biomedisinenes overtak
Da amerikanere og europeere hadde vent seg til å at medisiner ga en nesten umiddelbar, kortbarig bedring av symptomene (men ikke nødvendigvis kurerte tilstanden) begynte folk å se på urtemedisin som gammeldags og eksentrisk. Etter hvert ble urtemedisinen ulovlig i Nord-Amerika og store deler av Europa, og velstående innbyggere i u-landene vendte urtemedisinen ryggen til fordel for den nye behandlingsmåten. Den medisinske profesjon spilte ingen liten rolle i denne utviklingen, for legene knyttet urtemedisinen til fortidens overtro. Fra sent på 1800-tallet hadde mange av Vestens legeforeninger som mål å monopolisere den medisinske bhandlingen. Urtemedisinen forsvant nesten helt i mange land.
Trenden snur
Selv om moderne, kjemisk medisin hadde enorm suksess, skapte den også katastrofer, hvorav thalomid-tragedien var den verste. Denne medisinen ble gitt mot morgenkvalme hos gravide, noe som førte til at tusenvis av erupeiske barn ble født med alvorlige deformasjoner. Tragedien markerte et vendepunkt i folks syn på kjemiske medisiner. Man begynte å innse at behandling med moderne farmasøytiske medisiner ikke bare hadde fordeler, men også alvorlige ulemper.
Det kinesiske eksempelet
Urtemedisinen opplevde en positiv utvikling i Kina i 1949, da Mao Zedong og kommunistenes røde armé tok kontroll over landet. På den tiden var Vestens medisin vel etablert i Kina, men folk flest hadde små håp om å bli innlagt på de moderne sykehusene eller få de nye medisinene. Av nødvendighet ble tradisjonell kinesisk medisin, urtemedisin og akupunktur, igjen tatt i bruk parallelt med Vestens skolemedisin. I 1960-årene etablerte Kina systemet med ”barfotleger” som ble utdannet i urtemedisin, akupunktur og skolemedisin og sendt av sted for å hjelpe millioner av kinesere som bodde så langt fra byene at de ikke fikk hjelp fra det offentlige helseapparatet. I slutten av 1960-årene ble barfotlegene en modell for Verdens helseorganisasjon, som la opp en strategi for å inkludere tradisjonelle urteterapeuter i det planlagte hjelpeapparatet i u-landene.
Vestens medisin og urtemedisin
Allerede før Verdens Helseorganisasjons initiativ hadde erfaringer vist at tradisjonell (vanligvis urter) og vestlig medisin kan samarbeide, selv om det kan være komplisert. De høye utgiftene knyttet til Vestens medisin er nok en grunn til at folk og myndigheter revurderer naturmedisinen. Det er også utviklet forskjellige terapiformer for å imøtekomme menneskers ulike behov.
Nye holdninger
Den kanskje viktigste faktoren bak oppblomstringen av alternativ medisin er den dårlige helsen man finner i Vesten. Skolemedisinen har stort sett fått kontroll over de alvorlige infeksjonssykdommene, selv om enkelte mikroorganismer er blitt resistente overfor antibiotika på grunn av kritikkløs antibiotikabruk. Kroniske sykdommer ser derimot ut til å øke. Antagelig tar rundt 50% av Vestens befolkning én eller flere skolemedisinske preparater hver dag, for tilstander som astma, høyt blodtrykk, revmatisme og depresjon. Mange vestlige land bruker astronomiske summer på offentlige helsetilbud, men likevel er store deler av befolkningen likevel ikke friske. I årenes løp har folks bevissthet ført til fornyet interesse for legeplantene. Enkelte urtepreparater er nå så vanlige at de har blitt en akseptert del av hverdagen.
Nattlysolje, for eksempel, brukes av hundretusener av kvinner med premenstruelt syndrom. Stadig oftere avslører forskning at urtepreparater kan være like effektive og langt tryggere enn skolemedisinske preparater. De største farmasøytiske bedriftene har skjønt at regnskoger, slettelandskaper, til og med kratt og enger, er kilder til verdifulle medisiner. Problemet er at de isolerer plantestoffene, syntetiserer dem og patenterer dem, slik at de kan ta betalt i dyre dommer for medisinene, til tross for at den naturlige, hele planten virker like bra. Når hele planten brukes, samarbeider alle virkestoffene og gir en større terapeutisk effekt enn om samme mengde isolerte virkestoffer ble brukt, slik skolemedisinen vanligvis foretrekker.
Kloke koner vs. hekser
Mange paganistiske sider, især amerikanske, inneholder hyllester til dem som døde under de voldsomme heksejaktene i middelalderen. De er blinde for det faktum at disse menneskene nok ikke hadde noe med hekseri å gjøre, men var uskyldige ofre som ble angitt av misunnelige eller hysteriske naboer eller uvenner i en tid da overtroen overgikk våre villeste fantasier. Noen av dem var nok såkalte kloke koner, kanskje også noen få faktisk hadde overnaturlige krefter, i form av paranormale fenomer som healing, telepati, telekinese osv. Urtebruk i seg selv var såpass utbredt at det i seg selv ikke var grunnlag nok til å kalles heks. I Norge var det for eksempel prester som hadde svartebøker. Kirkens lære iblandet en stor dose hysteri og overtro, ikke minst ondsinnet sladder, var nok mest skyld i at så mange uskyldige døde.
Kilde:
"Medisinske Urter" av Andrew Chevallier, Damm forlag.
Sjamanistisk Medisin
I mange gamle kulturer tror man den dag i dag at verden er formet av gode og onde ånder. I disse samfunnene mener man at sykdommer skyldes ondsinnede krefter eller styres av onde ånder, og man forventer at sjamanen / medisinmannen eller –kvinnen tar kontakt med åndeverdenen for å få vedkommende frisk. Sjamanene går over i ånderiket ved hjelp av hallusinogene planter eller sopp. Samtidig sørger sjamanene for medisinsk behandling av fysiske plager. Behandlingen bygger på et vell av observasjoner og kunnskaper om plantene, som er videreført som en muntlig tradisjon fra generasjon til generasjon.
Overleveringene
Det er generelt akseptert at våre forfedre hadde mange legeplanter til disposisjon og at de hadde gode kunnskaper om plantenes helbredende virkning. Helt frem til slutten av 1800-tallet var en rekke urtemedisinske tradisjoner fortsatt levende i alle landsbyer og bygder, ikke minst hos samene. Hvor opphavet til disse kunnskapene er vites ikke sikkert, men observasjoner kombinert med prøving og feiling har spilt en viktig rolle. De forskjellige samfunnene har hatt flere tusen år på seg til å iaktta effekten – både den gode og den dårlige – av å spise forskjellige røtter, blader eller bær. Å betrakte dyrs atderf etter at de har spist eller gnidd seg mot spesielle planter, har også utvidet deres kunnskaper. Følger man stiene til sauer eller kyr vil man oppdage at de nesten alltid styrer unna giftige planter. Det hevdes at også mennesket instinktivt ser forskjell på giftige og medisinske planter.
Gamle Sivilisasjoner
Fra 3000 år. f.Kr. ble sivilisasjoner utviklet i Egypt, Midtøsten, India og Kina som brukte legeplanter på en mer sofistikert måte, og som forfattet de første skriftlige beskrivelsene av urtene. Egyptiske Papyrus Ebers fra 1500 f.Kr. er det eldste eksemplaret som har overlevd. Der listes opp et dusin legeplanter og hvordan de brukes, samt besvergelser og trylleformularer. Indiske vedaer – episke dikt skrevet rundt 1500 f.Kr. – har også gitt oss et rikt materiale om datidens urtekunnskaper. Fra ca. 400 f.Kr. har man også Charaka Samhita, skrevet av legen Charaka, som inneholder rundt 350 urtemedisiner.
Medisinens brudd med Mystikken
I de mest avanserte kulturene begynte medisinen å ta avstand fra den magiske og spirituelle verden rundt år 500 f.Kr. Hippokrates, legekunstens far, hevdet av sykdom var et naturlig og ikke overnaturlig fenomen, og at medisiner skulle forordnes uten magiske og rituelle seremonier.
Den urtemedisinske tradisjonen fra 300 f.Kr. til 600 e.Kr
Handelen mellom Europa, Midtøsten, India og Asia for øvrig var godt i gang innen andre århundre f.Kr. og det ble opprettet handelsruter for mange medisinske urter og kryddere. Mens handelen med og interessen for urtemedisin og krydder blomstret, forsøkte mange å systematisere planter man visste hadde medisinsk effekt og nedtegne deres virkeområder. På 100-tallet e.Kr. skrev en gresk lege ved navn Dioskorides den første europeiske boken om urtemedisin, De Materia Medica. Hensikten var å lage en nøyaktig og endelig oversikt over legeplantene, noe han klarte med glans. Teksten, som omhandler til sammen 600 urter, fikk betydelig innvirkning på vestlig medisin og var det mest brukte oppslagsverket frem til 1700-tallet. Det ble oversatt til blant annet anglosaksisk, persisk og hebraisk. I år 512 ble De Materia Medica det første urtemedisinske verket med illustrasjoner av legeplantene. Det ble laget til datteren til en romersk keiser. Galenos, livslegen til den romerske keiser Marcus Aurelius, ca. 100-200 e.Kr., hadde like stor innflytelse på urtemedisinens utvikling. Han hentet inspirasjonen his Hippokrates og bygget sine arbeider på ”teorien om de fire kroppsvæsker”. Hans tanker formet, og ifølge enkelte, forkvaklet medisinen de neste 1400 år.
Folkemedisinen i Middelalderen
Teoriene til Galenos, ayurveda (indisk) og tradisjonell kinesisk medisin hadde praktisk talt ingen betydning for folk flest. I noen befolkningsgrupper med liten tilgang til skolemedisin har man gått, og går fortsatt enkelte steder, til bygdens kloke mann eller kone for å få medisinsk hjelp. Disse helbrederne kjente neppe til utviklingen innen den etablerte medisin. Men i løpet av læretiden, og mens de deltok i fødsler eller behandlet syke med lokale legeplanter, utviklet de en stor grad av praktisk medisinsk erfaring. Vi har en tendens til å undervurdere de medisinske kunnskapene til såkalt underutviklede samfunn – spesielt fra Europas mørke middelalder – men det er tydelig at mange mennesker hadde en forbausende god innsikt i legeplantene. Tekster om legeplantene fra denne tiden, skrevet av munker og prester, er fulle av en herlig blanding av overtro og visdom.
Islamsk og indisk medisin 500-1500 e.Kr.
Folkemedisinen har stort sett vært upåvirket av store historiske begivenheter, men eurpeisk skolemedisin led i høy grad under Romerrikets fall. Takket være en oppblomstring innen arabisk kultur fra 500- til 1300-tallet ble greske og romerske kunnskaper bevart og videreutviklet. Utbredelsen av islamsk kultus i Nord-Afrika og dagens Italia, Spania og Portugal, førte til opprettelsen av kjente medisinske læreanstalter, ikke minst i Cordoba i Spania. Araberne var dyktige farmasøyter som blandet ulike urter for å forbedre den medisinske virkningen og smaken. Kontakten både med indiske og kinesiske medisinske tradisjoner gjorde at de hadde imponerende kunnskaper og medisin og urter som de støttet seg til og utviklet videre. Lenger øst, i india på 700-tallet, opplevde man medisinsk gullalder. Tusenvis av studenter lærte medisin på universitetene, og lærde menn skrev om datidens medisinske utvikling med sykehus, fødesuter og etableringen av medisinske urtehager.
På den andre siden av Jorden hadde eldgamle sivilisasjoner – aztekere, maya- og inkabefolkningen lange urtetradisjoner og gode kunnskaper om lokale legeplanter. På denne tiden var medisin og religion fortsatt godt sammenvevd i disse kulturene, antagelig mer enn i Europa.
Gjenoppvekkelsen av europeisk lærdom 100-1400 e.Kr.
Etter hvert som lærde europeere langsomt begynte å sette seg inn i arabisk medisin tidlig i middelalderen, ble klassiske greske, romerske og egyptiske skrifter, som hadde vært oppbevart i biblioteker i Konstantinopel, returnert til Europa, og sykehus, medisinske skoler og universiteter ble opprettet. Salernoskolen i Italia tok opp eleveer av ulik tro, og tilbød også kvinner legeutdannelse.
Handel mellom kontinentene 1400 – 1700
I middelalderen ble handelsrutene langsomt utvidet, noe som ga nye, eksotiske frukter. Fra og med 1400-tallet førte en eksplosjon innen handelen til at et vell av nye urter ble lett tilgjengelig i Europa, og handelen gikk begge veier. Etter columbus´ ankomst i Karibia i 1492 ble Mellom- og Sør_Amerika raskt erobret og kolonisert av Spania og Portugal. I tillegg til gullet de plyndret til seg, reiste seierherrene tilbaket il Europa med legeplanter man tidligere ikke hadde hørt om.
Helse og hygiene 1400 – 1700
Mellom 1100- og 1700-tallet fikk flere nye, eksotiske legeplanter plass på den allerede lange listen over effektive europeiske urter. Dette kunne ha resultert i en generell bedring av helsen i Europa. Ikke nok med at man hadde tilgang til nye legeplanter, europeerne hadde også anledning til å observere hvordan medisin ble praktisert i Sør-Amerika, Kina, Japan og ikke minst India, som man hadde gode handelsforbindelser med. Men dessverre var det motsatte tilfellet. Menneskene i Europa på denne tiden levde antagelig under noen av de mest usunne forhold verden noen gang har sett. Før Columbus kom til Amerika, levde urbefolkningen der lenger lenger og bedre enn europeerne. Denne kjensgjerning fra middelalderens europeiske byer forbauser ikke når man tenker på åpen kloakk, overbefolkning og manglende kunnskaper og hygiene. Disse forholdene ga grobunn for spredningen av pestinfiserte rotter som kom fra havnene ved Middelhavet og tok seg inn overalt i Vest-Europa. Fra midten av 1300-tallet drepte pesten nesten halvparten av befolkningen. Ingen medisinsk behandling – verken urter eller mineraler – klarte å stoppe utviklingen. Epidemiene fortsatte å desimere befolkningstallet i europeiske og asiatiske byer et godt stykke inn i det 18. århundre.
Paracelsus og Culpeper
Galenos´ teorier om kroppsvæsker ble utfordret av Paracelsus på 1500-tallet. Han avviste Galenos´ teorier og la i stedet vekt på detaljerte medisinske observasjoner. Slik ble Paracelsus en viktig pådriver når det gjaldt utviklingen av kjemi, skolemedisin, urtemedisin og homeopati. Paracelsus var også opptatt av alkymi og signaturlæren, og han erklærte at lokale legeplanter var bedre enn dyre, importerte planter. Paracelsus forsvar for lokale urter fikk støtte av engelskmannen Nicholas Culpeper. Han utviklet et medisinsk system som i en viss grad bygget på Diskorides, arabiske leger og Paracelsus, og som blandet astrologi og fornuftige, personlige erfaringer med den terapeutiske bruken av legeplanter. Urteboken hans ble en bestselger blant mange andre urtebøker. Utviklingen av boktrykkerkunsten på 1400-tallet brakte nemlig urtemedisinen inn i mange hjem.
Den nye rasjonalismen
Samtidig som den morderne medisinen la vekt på kjemiske kurer, som bruken av giftige metaller for å renske ut sykdommer, begynte den å se skjevt på begrepet ”vitalkraft”. Inntil slutten av 1500-tallet var nesten alle medisinske tradisjoner basert på at de skulle samarbeide med naturen og kroppens selvhelbredende evner, som ble støttet og styrket med de rette urtene. I vesten ble vitalkraftens betydning svekket av filosofen og matematikeren René Descartes på begynnelsen av 1600-tallet. Han delte verden opp i kropp og psyke, natur og tanker. Ifølge ham var det uhåndgripelige begrepet vitalkraft, som holder oss i live og sørger for god helse, noe som tilhørte religionen og ikke den nye, selvbevisste vitenskapelige medisinen. For den nye, etablerte medisinen, som gradvis ble bygget på vitenskap og fornuft, var overnaturlige begreper som vitalkraft et minne om den gamle medisinens overtro og manglende kunnskaper. Den rasjonelle tilnærmingen til vitenskapelige og medisinske undersøkelser begynte å se dagens lys allerede før Descartes. Kunnskaper om kroppensfunksjoner fikk gradvis mer betydning. Det ble bevist at det var hjertet som pumpet blodet rundt i kroppen, og denne studien er et klassisk bilde av revolusjonen innen medisinen.
Et hull i vitenskapens innsikt
Enkelte ting påvirket derimot skolemedisinens utvikling. Vitenskapen kunne ikke gi en kur for alt, og der kunne folkemedisinen overta med sine lange tradisjoner. Oppdagelsen av revebjellens medisinske verdi er et annet eksempel. Dr. William Withering, skolemedisiner med interesse for legeplanter, begynte å undersøke revebjellen etter at han kom over en familieresept på en kur mot ødemer (væskeansamlinger). Han oppdaget at i enkelte distrikter i England ble revebjelle brukt mot denne tilstanden, som ofte er en indikasjon på svakt hjerte. Han dokumenterte et dusin pasienttilfeller som han hadde gjennomgått grundig og som viste hvordan revebjellens effektive virkestoffer kunne brukes mot ødemer. Tross dette tydelige eksempelet på hvordan urtemedisinen og skolemedisinen kan samarbeide, valgte skolemedisinen å gå en annen vei på 1800-tallet.
Laboratorium kontra natur
Fra tidlig på 1800-tallet begynte kjemiske laboratorier gradvis å erstatte naturen som kilde til medisiner. Narkosestoffer og insulin ble trukket ut av planter, og noe ble syntetisert i laboratorium. Fra da av gikk urtemedisinen og den biologiske medisinen hver sin vei. Men ennå var utviklingen av den biologiske medisinen i en tidlig fase, og urtemedisinen var fremdeles den viktigste behandlingsformen for mennesker verden over.
Nytt land: Ny urtemedisin
Alle steder europeere slo seg ned under utvandringene på 1700- og 1800-tallet, Nord-Amerika, Sør-Amerika og Australia, var mange av de europeiske medisinene man kjente hjemmefra, enten utilgjengelige eller dyre. Nybyggerne oppdaget at landets urbefolkning hadde mye kunnskaper om den medisinske virkningen til lokale planter. I Nord-Amerika, for eksempel, var indianernes urteeksperter spesielt flinke til å behandle sår og bitt, og var på mange måter dyktigere enn europeerne på dette området. Europeiske settlere lærte mye av å iaktta de innfødte. I løpet av 1800-tallet og tidlig på 1900.tallet, da pionerene reiste vestover, oppdaget man stadig nye planter som ble plusset på den offisielle listen over legeplanter.
Ny teori
Samuel Thomson, en uortodoks urteterapeut på begynnelsen av 1800-tallet, hevdet at alle sykdommer skyldtes kulde. Hans enkle teori sto i skarp kontrast til datidens medisin, men metodene hans var ofte meget effektive og velegnet til mennesker som levde i grenseområdene. Hans medisinske system, på mange måter en forløper til naturopatien, hvor sykdom behandles med organiske matvarer, sol, frisk luft og naturlige medisiner, ble svært populær, og millioner av nordamerikanere fulgte hans metoder. Thomsons suksess dalte etter hvert som det ble utviklet mer sofistikerte urtemetoder i den fruktbare medisinske verden i 1800-tallets Amerka, som også ga oss osteopati.
Vestlig innflytelse på asiatisk medisin
Tidlig på 1800-tallet begynte Vestens biologiske medisin å påvirke den tradisjonelle medisinen i både Kina og India. Under britisk overherredømme ble imidlertid Vestens medisin det eneste alternativet i India, fordi ayurveda ble sett på som mindreverdig i forhold til den biologiske medisinen. Vestlig medisin ble innført som en erstatning til den tradisjonelle medisinen. I Kina var den vestlige påvirkningen mindre traumatisk. Stadig flere kinesiske studenter studerte vestlig medisin, men dette hemmet ikke den fortsatte utviklingen av tradisjonell urtemedisin. Begge tradisjoner ble stort sett ansett for å ha både fordeler og ulemper.
Forbud mot urtemedisin 1850-1900
I Europa forsøkte skolemedisinen å få monopol på sin behandlingsmåte. I 1858 ble det britiske parlamentet bedt om å komme med et lovforslag hvor man forbød alle som ikke hadde skolemedisinsk utdannelse å praktisere medisin. Heldigvis ble forslaget avslått, men i land som Frankrike, Spania og Italia, og enkelte stater i USA, ble det forbudt å praktisere urtemedisin uten skolemedisinske kvalifikasjoner. Urteterapeuter risikerte bøter eller fengsling hvis de ga urter til pasienter som ba om deres hjelp. Dette førte til dannelsen av National Institute og Medical Herbalists i 1864 – verdens største fagforening for urteterapeuter.
Vitenskap og medisin
Laboratorienes utvikling av nye medisiner, enten gjenvunnet fra legeplanter eller syntetisert, går tilbake til tidlig på 1800-tallet da kjemikere for første gang isolerte stoffer som morfin i opiumsvalmue og kokain i kokabusk. I tiden fremover gjorde forskere enorme fremskritt når det gjaldt å forstå hvordan isolerte kjemiske stoffer påvirker kroppen, samt hvordan kroppen fungerer når den er frisk eller syk. I 1860-årene begynte forskere å identifisere mikroorganismene som forårsaket infeksjonssykdommer som tuberkulose og malaria. Det første målet for dem som engasjerte seg i medisinsk forskning var naturlig nok å finne medisiner som var i stand til direkte å angripe disse mikroorganismene og befri kroppen for faren. Dette førte etter hvert til oppdagelsen, eller rettere sagt gjenoppdagelsen, av penicillin. Forskerne var nemlig ikke de første til å ta i bruk antibiotika. Antibiotisk sopp ble dyrket og brukt mot infeksjoner i oldtidens Egypt, i Peru på 1300-tallet og i nyere europeisk folkemedisin. I årtier etter annen verdenskrig, da antibiotika blebrukt for første gang, virket det som om vi sto foran en ny tid hvor infeksjoner kunne bekjempes og livstruende sykdommer som syfilis, lungebetennelse og tuberkulose ikke lenger ville være den viktigste dødsårsaken i u-landene.
Biomedisinenes overtak
Da amerikanere og europeere hadde vent seg til å at medisiner ga en nesten umiddelbar, kortbarig bedring av symptomene (men ikke nødvendigvis kurerte tilstanden) begynte folk å se på urtemedisin som gammeldags og eksentrisk. Etter hvert ble urtemedisinen ulovlig i Nord-Amerika og store deler av Europa, og velstående innbyggere i u-landene vendte urtemedisinen ryggen til fordel for den nye behandlingsmåten. Den medisinske profesjon spilte ingen liten rolle i denne utviklingen, for legene knyttet urtemedisinen til fortidens overtro. Fra sent på 1800-tallet hadde mange av Vestens legeforeninger som mål å monopolisere den medisinske bhandlingen. Urtemedisinen forsvant nesten helt i mange land.
Trenden snur
Selv om moderne, kjemisk medisin hadde enorm suksess, skapte den også katastrofer, hvorav thalomid-tragedien var den verste. Denne medisinen ble gitt mot morgenkvalme hos gravide, noe som førte til at tusenvis av erupeiske barn ble født med alvorlige deformasjoner. Tragedien markerte et vendepunkt i folks syn på kjemiske medisiner. Man begynte å innse at behandling med moderne farmasøytiske medisiner ikke bare hadde fordeler, men også alvorlige ulemper.
Det kinesiske eksempelet
Urtemedisinen opplevde en positiv utvikling i Kina i 1949, da Mao Zedong og kommunistenes røde armé tok kontroll over landet. På den tiden var Vestens medisin vel etablert i Kina, men folk flest hadde små håp om å bli innlagt på de moderne sykehusene eller få de nye medisinene. Av nødvendighet ble tradisjonell kinesisk medisin, urtemedisin og akupunktur, igjen tatt i bruk parallelt med Vestens skolemedisin. I 1960-årene etablerte Kina systemet med ”barfotleger” som ble utdannet i urtemedisin, akupunktur og skolemedisin og sendt av sted for å hjelpe millioner av kinesere som bodde så langt fra byene at de ikke fikk hjelp fra det offentlige helseapparatet. I slutten av 1960-årene ble barfotlegene en modell for Verdens helseorganisasjon, som la opp en strategi for å inkludere tradisjonelle urteterapeuter i det planlagte hjelpeapparatet i u-landene.
Vestens medisin og urtemedisin
Allerede før Verdens Helseorganisasjons initiativ hadde erfaringer vist at tradisjonell (vanligvis urter) og vestlig medisin kan samarbeide, selv om det kan være komplisert. De høye utgiftene knyttet til Vestens medisin er nok en grunn til at folk og myndigheter revurderer naturmedisinen. Det er også utviklet forskjellige terapiformer for å imøtekomme menneskers ulike behov.
Nye holdninger
Den kanskje viktigste faktoren bak oppblomstringen av alternativ medisin er den dårlige helsen man finner i Vesten. Skolemedisinen har stort sett fått kontroll over de alvorlige infeksjonssykdommene, selv om enkelte mikroorganismer er blitt resistente overfor antibiotika på grunn av kritikkløs antibiotikabruk. Kroniske sykdommer ser derimot ut til å øke. Antagelig tar rundt 50% av Vestens befolkning én eller flere skolemedisinske preparater hver dag, for tilstander som astma, høyt blodtrykk, revmatisme og depresjon. Mange vestlige land bruker astronomiske summer på offentlige helsetilbud, men likevel er store deler av befolkningen likevel ikke friske. I årenes løp har folks bevissthet ført til fornyet interesse for legeplantene. Enkelte urtepreparater er nå så vanlige at de har blitt en akseptert del av hverdagen.
Nattlysolje, for eksempel, brukes av hundretusener av kvinner med premenstruelt syndrom. Stadig oftere avslører forskning at urtepreparater kan være like effektive og langt tryggere enn skolemedisinske preparater. De største farmasøytiske bedriftene har skjønt at regnskoger, slettelandskaper, til og med kratt og enger, er kilder til verdifulle medisiner. Problemet er at de isolerer plantestoffene, syntetiserer dem og patenterer dem, slik at de kan ta betalt i dyre dommer for medisinene, til tross for at den naturlige, hele planten virker like bra. Når hele planten brukes, samarbeider alle virkestoffene og gir en større terapeutisk effekt enn om samme mengde isolerte virkestoffer ble brukt, slik skolemedisinen vanligvis foretrekker.
Kloke koner vs. hekser
Mange paganistiske sider, især amerikanske, inneholder hyllester til dem som døde under de voldsomme heksejaktene i middelalderen. De er blinde for det faktum at disse menneskene nok ikke hadde noe med hekseri å gjøre, men var uskyldige ofre som ble angitt av misunnelige eller hysteriske naboer eller uvenner i en tid da overtroen overgikk våre villeste fantasier. Noen av dem var nok såkalte kloke koner, kanskje også noen få faktisk hadde overnaturlige krefter, i form av paranormale fenomer som healing, telepati, telekinese osv. Urtebruk i seg selv var såpass utbredt at det i seg selv ikke var grunnlag nok til å kalles heks. I Norge var det for eksempel prester som hadde svartebøker. Kirkens lære iblandet en stor dose hysteri og overtro, ikke minst ondsinnet sladder, var nok mest skyld i at så mange uskyldige døde.
Kilde:
"Medisinske Urter" av Andrew Chevallier, Damm forlag.
Abonner på:
Innlegg (Atom)