Innhøsting av Urter
IDENTIFISERING:
Når du skal plukke ville planter er det viktig at du er sikker på hvilke planter du plukker, ellers bør du la være og kjøpe urten i en helsekostforretning i stedet. Kjøp eller lån en florabok med detaljerte fotografier og detaljer om voksesteder. Bunt plantetypene løst hver for seg for å unngå å blande dem.
OMRÅDE:
Vurder alltid vekststeder før du plukker ville planter. Ikke plukk planter i veikanter, nær trafikkerte områder, fabrikker eller inntil åkre hvor det brukes insektmidler.
UTSTYR:
Det kan være greit å ha en åpen kurv til å sanke urtene i, for det forhindrer at de blir knust eller klemt, men en ryggsekk av naturfiber kan være greit om du må reise et stykke. Ikke ha plantene i en plastikkpose, da kveler du plantene og de visner raskere. Bruk kniv eller saks for å unngå å skade plantene, ikke røsk dem opp med roten, slik utsletter du plantens sjanser for å blomstre igjen.
HVA SKAL DU PLUKKE OG IKKE?
Sank bare plantedeler fra friske planter uten insektskader og forurensninger. Ikke plukk alle plantene av en art på samme sted, plukk bare litt og spredt, for å sikre at du ikke dreper hele plantestauden. Les på forhånd om hvilken del av planten du skal plukke, for delene kan ofte ha forskjellige virkninger. Se opp for insekter, spesielt i ferdig tørkede urter, om du oppdager noen bør du kaste alt sammen.
TIDSPUNKTER FOR SANKING:
Plukk planter på en tørr dag, helst om morgenen etter at duggen er fordampet, og helst under fullmånen eller rett etter, da skal plantene være på sitt mest potente. Helst skal plantene være fullt utvokst for å sikre høyt innhold av virkestoffer, men det kan ofte være vanskelig å se på ville planter. Plukk bladene når de folder seg ut om våren eller sommeren, blomstene idet de springer ut, frukt og bær rett etter at de er modne og røtter om høsten når planten har visnet og energien har trukket ned i røttene. Bark samles om våren eller høsten.
TREBLADER:
Tør samles før Midtsommer.
BLADER :
Er rikest på oljer før blomstene har sprunget ut. Unntaket er: agurkurt, hestehov, marianøkleblom, bukkehorn og lungeurt – disse bør samles etter blomstring. Rosmarin kan samles når som helst. Samle bladene på en tørr dag, etter at duggen har tørket , men før solen er for sterk.
BLOMSTER :
Samles på en tørr dag, når blomstene nettopp har begynt å åpne seg.
RØTTER :
Samles oftes om høsten, når planten har begynt å visne. Unntaket er løvetannrøtter, de bør samles om våren.
FRØ :
Samles når de er modne, ofte om høsten.
BÆR :
Samles akkurat når de er modne, oftes sent om sommeren / tidlig høst, før de blir altfor myke til å tørkes skikkelig.
TREBARK :
Trær har ofte de ønskede medisinske egenskapene i det indre laget av barken, mellom sevjedelen og den døde ytre barken. Barken samles på høsten når sevjen faller. Ikke fjern barken rundt hele stammen. Børst bort evt. mose og insekter.
HUSK PÅ:
BLOMST, BLADER og STILK høstes om formiddagen, helst før 12, etter at duggen har fordampet, men før de eteriske oljene forsvinner. Blomster plukkes før de springer helt ut.
BLADER høstes når de fortsatt er små og unge (i skiftet vår / sommer). Plukk blader til forskjellige årstider og bland dem etter tørking. Blad plukkes helst før 12 på formiddagen.
RØTTER samles enten tidlig på våren, eller om høsten når de har sluttet å vokse. Ikke grav dem opp midt på dagen. Er roten trevlete, bør du la den ligge. Vask røttene godt før du tørker dem. - Ikke plukk planter i regnvær.- Ikke vask plantene før du tørker dem, bare rist av jord, sand og gress.
Preparering og Tørking av Urter
BLADER :
Tørkes på et mørkt, kjølig og luftig sted, borte fra sterke varmekilder. Unngå rom med mye damp, som kjøkken og bad. Når bladene er tørket, smuldre dem, kutt opp stilken og ha på tett glass på et mørkt sted.
BLOMSTER :
Små blomster kan plukkes med stengelen og nappes av seinere, fjern insekter eller jord og legg dem på et brett dekket med papir. Sett dem på et varmt sted og snu blomsterhodene jevnlig. Små blomster – som lavendel – tørkes på lik måte som frø, opp ned over et brett eller i en papirpose. Ringblomstkronblader bør fjernes fra blomstens midtdel når de er tørket. Hvis stengelen er kjøttfull tørkes den som store blomster.
STORE BLOMSTER:
Knip blomstene av stengelen, fjern insekter og rusk. Legg blomstene på et brett med for eksempel bakepapir, og sett det et tørt sted. Når de er tørre has de på glass. Kronladene til ringblomst plukkes av før lagring.
RØTTER :
Vask røttene godt i varmt vann, kutt dem i biter og tørk dem i ovn. Ha på glass, men husk å sjekke etter en stund om noen av bitene er myke, da røttene har en tendens til å trekke opp fuktighet fra luften. Er noen av rotbitene myke – kast dem.
FRØ :
Frøhodene bør henges opp til tørking i en papirpose (ikke plastikk, da det kan føre til mugg). Når de er tørre separeres de fra hodene og has på glass borte fra lys.
FRUKT og BÆR :
Spre bærene på brett dekket med papir, ta bort bær som er mugne eller lignende. Sett ovnen på ca. 30-40 grader, sett brettet med bærene inn, og la døren stå på gløtt. La brettet stå i ovene i 3-4 timer, ta ut og sett det på et varmt, luftig sted, borte fra sollys til de er skikkelig tørket. Snu bærene jevnlig.
BARK :
Sank bark fra grener som vokser utover. Skrell den av om høsten, men bare i små biter, ikke fjern hele ringen rundt. Fjern insekter, lav og mose, del barken i små viter og ledd den til tørking på et brett.
SEVJE, SAFT OG GELÉ:
Bor et dypt hull i stammen på treet, for eksempel bjørk, ikke dypere enn en firedel av stammens diameter, og sett noe som samler opp sevjen under hullet. Tett igjen hullet med harpiks eller en treflis når du har 1 liter sevje. Plantesaft fra planter som løvetann får du ved å klemme stenglene over en bolle. Bruk hansker, for plantesaft kan være etsende. Gelé fra aloe skrapes ut etter at bladet er delt på langs.
Tørkemetoder
LUFTTØRKING:
Bind urtene i bunter (5 – 6 stengler i hver bunt), heng dem opp ned på et mørkt og tørt sted, gjerne et varmt, luftig rom eller tørkeskap. Pass på å stramme buntene godt sammen, da stilken krymper når urten tørker, men la det sirkulere nok luft mellom plantene. Når plantene er tørre, men ikke knusktørre, skilles blader, blomster og frø fra stenglene over et stort stykke papir. Ikke utsett de tørkende urtebuntene for sollys. Bark, derimot, kan gjerne tørke i solen. Blader kan legges på et matpapir på et brett i et mørkt rom. - Det tar ca. 2 – 3 dager til et par uker før urtene er ferdig tørket. Frø trenger ofte 2 uker. - Ta ned urtene med en gang de er ferdig tørket, ellers blir de lett fuktige og begynner å råtne.
TØRKING I OVN:
Plasser urtene på en rist kledd med papir, og still ovnen på lav varme. Planter med eteriske oljer tørkes på 30 grader, mens røtter tørkes på 60 grader. Røttene kutter man opp i biter, og vender jevnlig. De er ferdige når de er tørre og sprø helt gjennom. Frø bør ikke tørkes i ovnen. La ovnen stå åpen for bedre lufting. Frøene er ferdige når de smuldrer når du gnir dem mellom fingrene.
OPPBEVARING:
Oppbevar urtene på mørke krukker, av keramikk eller farget glass, slik at minst mulig lys trenger gjennom. Ikke glem å ta på lokk. Urter bevarer sin medisinske verdi i inntil 2 år, mens frø og røtter varer lengst.
Kilder:
"Medisinske Urter" av Andrew Chevallier, Damm Forlag.
Viser innlegg med etiketten urtemedisin. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten urtemedisin. Vis alle innlegg
onsdag 29. juli 2009
Urter i Historien
Fra tidenes morgen har legeplantene vært avgjørende for menneskets helse og velvære. Linfrø har for eksempel sørget for næringsrik matolje, brensel, lindrende hudpreparater og fiber til veving av stoffer. Med så mange gode egenskaper er det ikke rart at mange kulturer anså denne og mange andre planter for å ha både medisinske og magiske egenskaper. Det er grunn til å tro at urtene i mange tusen år ble brukt både på grunn av deres magiske stryke og fordi de hadde medisinsk effekt. På en 60 000 år gammel gravplass i Irak har man funnet åtte forskjellige legeplanter. At plantene var lagt i gravkammeret tyder på at de skulle ha overnaturlige egenskaper i tillegg til den medisinske virkningen. I enkelte kulturer mente man at plantene hadde sjel. Selv Aristoteles, som levde i det 4. århundre f.Kr., hevdet at plantene hadde ”psyke” selv om den var av en ringere form enn menneskenes sjel. Hinduismen, som dateres tilbake minst 1500 år f.Kr. knytter mange planter til spesielle guder. I middelalderens Europa slo signaturlæren fast at det var en forbindelse mellom en plantes utseende – Guds signatur – og hvordan den kunne brukes medisinsk. Selv i Vesten holdtes troen på plantenes sjel ved like. Opptil første halvdel av 1900-tallet lot britiske bønder være å hugge svarthyll av frykt for å hisse opp ånden som bodde i og beskyttet treet. Noe lignende kan sees hos urbefolkningen i Andesfjellene i Sør-Amerika. De tror at kokabusken beskyttes av en ånd som må blidgjøres og vises respekt hvis man skal plukke og bruke bladene.
Sjamanistisk Medisin
I mange gamle kulturer tror man den dag i dag at verden er formet av gode og onde ånder. I disse samfunnene mener man at sykdommer skyldes ondsinnede krefter eller styres av onde ånder, og man forventer at sjamanen / medisinmannen eller –kvinnen tar kontakt med åndeverdenen for å få vedkommende frisk. Sjamanene går over i ånderiket ved hjelp av hallusinogene planter eller sopp. Samtidig sørger sjamanene for medisinsk behandling av fysiske plager. Behandlingen bygger på et vell av observasjoner og kunnskaper om plantene, som er videreført som en muntlig tradisjon fra generasjon til generasjon.
Overleveringene
Det er generelt akseptert at våre forfedre hadde mange legeplanter til disposisjon og at de hadde gode kunnskaper om plantenes helbredende virkning. Helt frem til slutten av 1800-tallet var en rekke urtemedisinske tradisjoner fortsatt levende i alle landsbyer og bygder, ikke minst hos samene. Hvor opphavet til disse kunnskapene er vites ikke sikkert, men observasjoner kombinert med prøving og feiling har spilt en viktig rolle. De forskjellige samfunnene har hatt flere tusen år på seg til å iaktta effekten – både den gode og den dårlige – av å spise forskjellige røtter, blader eller bær. Å betrakte dyrs atderf etter at de har spist eller gnidd seg mot spesielle planter, har også utvidet deres kunnskaper. Følger man stiene til sauer eller kyr vil man oppdage at de nesten alltid styrer unna giftige planter. Det hevdes at også mennesket instinktivt ser forskjell på giftige og medisinske planter.
Gamle Sivilisasjoner
Fra 3000 år. f.Kr. ble sivilisasjoner utviklet i Egypt, Midtøsten, India og Kina som brukte legeplanter på en mer sofistikert måte, og som forfattet de første skriftlige beskrivelsene av urtene. Egyptiske Papyrus Ebers fra 1500 f.Kr. er det eldste eksemplaret som har overlevd. Der listes opp et dusin legeplanter og hvordan de brukes, samt besvergelser og trylleformularer. Indiske vedaer – episke dikt skrevet rundt 1500 f.Kr. – har også gitt oss et rikt materiale om datidens urtekunnskaper. Fra ca. 400 f.Kr. har man også Charaka Samhita, skrevet av legen Charaka, som inneholder rundt 350 urtemedisiner.
Medisinens brudd med Mystikken
I de mest avanserte kulturene begynte medisinen å ta avstand fra den magiske og spirituelle verden rundt år 500 f.Kr. Hippokrates, legekunstens far, hevdet av sykdom var et naturlig og ikke overnaturlig fenomen, og at medisiner skulle forordnes uten magiske og rituelle seremonier.
Den urtemedisinske tradisjonen fra 300 f.Kr. til 600 e.Kr
Handelen mellom Europa, Midtøsten, India og Asia for øvrig var godt i gang innen andre århundre f.Kr. og det ble opprettet handelsruter for mange medisinske urter og kryddere. Mens handelen med og interessen for urtemedisin og krydder blomstret, forsøkte mange å systematisere planter man visste hadde medisinsk effekt og nedtegne deres virkeområder. På 100-tallet e.Kr. skrev en gresk lege ved navn Dioskorides den første europeiske boken om urtemedisin, De Materia Medica. Hensikten var å lage en nøyaktig og endelig oversikt over legeplantene, noe han klarte med glans. Teksten, som omhandler til sammen 600 urter, fikk betydelig innvirkning på vestlig medisin og var det mest brukte oppslagsverket frem til 1700-tallet. Det ble oversatt til blant annet anglosaksisk, persisk og hebraisk. I år 512 ble De Materia Medica det første urtemedisinske verket med illustrasjoner av legeplantene. Det ble laget til datteren til en romersk keiser. Galenos, livslegen til den romerske keiser Marcus Aurelius, ca. 100-200 e.Kr., hadde like stor innflytelse på urtemedisinens utvikling. Han hentet inspirasjonen his Hippokrates og bygget sine arbeider på ”teorien om de fire kroppsvæsker”. Hans tanker formet, og ifølge enkelte, forkvaklet medisinen de neste 1400 år.
Folkemedisinen i Middelalderen
Teoriene til Galenos, ayurveda (indisk) og tradisjonell kinesisk medisin hadde praktisk talt ingen betydning for folk flest. I noen befolkningsgrupper med liten tilgang til skolemedisin har man gått, og går fortsatt enkelte steder, til bygdens kloke mann eller kone for å få medisinsk hjelp. Disse helbrederne kjente neppe til utviklingen innen den etablerte medisin. Men i løpet av læretiden, og mens de deltok i fødsler eller behandlet syke med lokale legeplanter, utviklet de en stor grad av praktisk medisinsk erfaring. Vi har en tendens til å undervurdere de medisinske kunnskapene til såkalt underutviklede samfunn – spesielt fra Europas mørke middelalder – men det er tydelig at mange mennesker hadde en forbausende god innsikt i legeplantene. Tekster om legeplantene fra denne tiden, skrevet av munker og prester, er fulle av en herlig blanding av overtro og visdom.
Islamsk og indisk medisin 500-1500 e.Kr.
Folkemedisinen har stort sett vært upåvirket av store historiske begivenheter, men eurpeisk skolemedisin led i høy grad under Romerrikets fall. Takket være en oppblomstring innen arabisk kultur fra 500- til 1300-tallet ble greske og romerske kunnskaper bevart og videreutviklet. Utbredelsen av islamsk kultus i Nord-Afrika og dagens Italia, Spania og Portugal, førte til opprettelsen av kjente medisinske læreanstalter, ikke minst i Cordoba i Spania. Araberne var dyktige farmasøyter som blandet ulike urter for å forbedre den medisinske virkningen og smaken. Kontakten både med indiske og kinesiske medisinske tradisjoner gjorde at de hadde imponerende kunnskaper og medisin og urter som de støttet seg til og utviklet videre. Lenger øst, i india på 700-tallet, opplevde man medisinsk gullalder. Tusenvis av studenter lærte medisin på universitetene, og lærde menn skrev om datidens medisinske utvikling med sykehus, fødesuter og etableringen av medisinske urtehager.
På den andre siden av Jorden hadde eldgamle sivilisasjoner – aztekere, maya- og inkabefolkningen lange urtetradisjoner og gode kunnskaper om lokale legeplanter. På denne tiden var medisin og religion fortsatt godt sammenvevd i disse kulturene, antagelig mer enn i Europa.
Gjenoppvekkelsen av europeisk lærdom 100-1400 e.Kr.
Etter hvert som lærde europeere langsomt begynte å sette seg inn i arabisk medisin tidlig i middelalderen, ble klassiske greske, romerske og egyptiske skrifter, som hadde vært oppbevart i biblioteker i Konstantinopel, returnert til Europa, og sykehus, medisinske skoler og universiteter ble opprettet. Salernoskolen i Italia tok opp eleveer av ulik tro, og tilbød også kvinner legeutdannelse.
Handel mellom kontinentene 1400 – 1700
I middelalderen ble handelsrutene langsomt utvidet, noe som ga nye, eksotiske frukter. Fra og med 1400-tallet førte en eksplosjon innen handelen til at et vell av nye urter ble lett tilgjengelig i Europa, og handelen gikk begge veier. Etter columbus´ ankomst i Karibia i 1492 ble Mellom- og Sør_Amerika raskt erobret og kolonisert av Spania og Portugal. I tillegg til gullet de plyndret til seg, reiste seierherrene tilbaket il Europa med legeplanter man tidligere ikke hadde hørt om.
Helse og hygiene 1400 – 1700
Mellom 1100- og 1700-tallet fikk flere nye, eksotiske legeplanter plass på den allerede lange listen over effektive europeiske urter. Dette kunne ha resultert i en generell bedring av helsen i Europa. Ikke nok med at man hadde tilgang til nye legeplanter, europeerne hadde også anledning til å observere hvordan medisin ble praktisert i Sør-Amerika, Kina, Japan og ikke minst India, som man hadde gode handelsforbindelser med. Men dessverre var det motsatte tilfellet. Menneskene i Europa på denne tiden levde antagelig under noen av de mest usunne forhold verden noen gang har sett. Før Columbus kom til Amerika, levde urbefolkningen der lenger lenger og bedre enn europeerne. Denne kjensgjerning fra middelalderens europeiske byer forbauser ikke når man tenker på åpen kloakk, overbefolkning og manglende kunnskaper og hygiene. Disse forholdene ga grobunn for spredningen av pestinfiserte rotter som kom fra havnene ved Middelhavet og tok seg inn overalt i Vest-Europa. Fra midten av 1300-tallet drepte pesten nesten halvparten av befolkningen. Ingen medisinsk behandling – verken urter eller mineraler – klarte å stoppe utviklingen. Epidemiene fortsatte å desimere befolkningstallet i europeiske og asiatiske byer et godt stykke inn i det 18. århundre.
Paracelsus og Culpeper
Galenos´ teorier om kroppsvæsker ble utfordret av Paracelsus på 1500-tallet. Han avviste Galenos´ teorier og la i stedet vekt på detaljerte medisinske observasjoner. Slik ble Paracelsus en viktig pådriver når det gjaldt utviklingen av kjemi, skolemedisin, urtemedisin og homeopati. Paracelsus var også opptatt av alkymi og signaturlæren, og han erklærte at lokale legeplanter var bedre enn dyre, importerte planter. Paracelsus forsvar for lokale urter fikk støtte av engelskmannen Nicholas Culpeper. Han utviklet et medisinsk system som i en viss grad bygget på Diskorides, arabiske leger og Paracelsus, og som blandet astrologi og fornuftige, personlige erfaringer med den terapeutiske bruken av legeplanter. Urteboken hans ble en bestselger blant mange andre urtebøker. Utviklingen av boktrykkerkunsten på 1400-tallet brakte nemlig urtemedisinen inn i mange hjem.
Den nye rasjonalismen
Samtidig som den morderne medisinen la vekt på kjemiske kurer, som bruken av giftige metaller for å renske ut sykdommer, begynte den å se skjevt på begrepet ”vitalkraft”. Inntil slutten av 1500-tallet var nesten alle medisinske tradisjoner basert på at de skulle samarbeide med naturen og kroppens selvhelbredende evner, som ble støttet og styrket med de rette urtene. I vesten ble vitalkraftens betydning svekket av filosofen og matematikeren René Descartes på begynnelsen av 1600-tallet. Han delte verden opp i kropp og psyke, natur og tanker. Ifølge ham var det uhåndgripelige begrepet vitalkraft, som holder oss i live og sørger for god helse, noe som tilhørte religionen og ikke den nye, selvbevisste vitenskapelige medisinen. For den nye, etablerte medisinen, som gradvis ble bygget på vitenskap og fornuft, var overnaturlige begreper som vitalkraft et minne om den gamle medisinens overtro og manglende kunnskaper. Den rasjonelle tilnærmingen til vitenskapelige og medisinske undersøkelser begynte å se dagens lys allerede før Descartes. Kunnskaper om kroppensfunksjoner fikk gradvis mer betydning. Det ble bevist at det var hjertet som pumpet blodet rundt i kroppen, og denne studien er et klassisk bilde av revolusjonen innen medisinen.
Et hull i vitenskapens innsikt
Enkelte ting påvirket derimot skolemedisinens utvikling. Vitenskapen kunne ikke gi en kur for alt, og der kunne folkemedisinen overta med sine lange tradisjoner. Oppdagelsen av revebjellens medisinske verdi er et annet eksempel. Dr. William Withering, skolemedisiner med interesse for legeplanter, begynte å undersøke revebjellen etter at han kom over en familieresept på en kur mot ødemer (væskeansamlinger). Han oppdaget at i enkelte distrikter i England ble revebjelle brukt mot denne tilstanden, som ofte er en indikasjon på svakt hjerte. Han dokumenterte et dusin pasienttilfeller som han hadde gjennomgått grundig og som viste hvordan revebjellens effektive virkestoffer kunne brukes mot ødemer. Tross dette tydelige eksempelet på hvordan urtemedisinen og skolemedisinen kan samarbeide, valgte skolemedisinen å gå en annen vei på 1800-tallet.
Laboratorium kontra natur
Fra tidlig på 1800-tallet begynte kjemiske laboratorier gradvis å erstatte naturen som kilde til medisiner. Narkosestoffer og insulin ble trukket ut av planter, og noe ble syntetisert i laboratorium. Fra da av gikk urtemedisinen og den biologiske medisinen hver sin vei. Men ennå var utviklingen av den biologiske medisinen i en tidlig fase, og urtemedisinen var fremdeles den viktigste behandlingsformen for mennesker verden over.
Nytt land: Ny urtemedisin
Alle steder europeere slo seg ned under utvandringene på 1700- og 1800-tallet, Nord-Amerika, Sør-Amerika og Australia, var mange av de europeiske medisinene man kjente hjemmefra, enten utilgjengelige eller dyre. Nybyggerne oppdaget at landets urbefolkning hadde mye kunnskaper om den medisinske virkningen til lokale planter. I Nord-Amerika, for eksempel, var indianernes urteeksperter spesielt flinke til å behandle sår og bitt, og var på mange måter dyktigere enn europeerne på dette området. Europeiske settlere lærte mye av å iaktta de innfødte. I løpet av 1800-tallet og tidlig på 1900.tallet, da pionerene reiste vestover, oppdaget man stadig nye planter som ble plusset på den offisielle listen over legeplanter.
Ny teori
Samuel Thomson, en uortodoks urteterapeut på begynnelsen av 1800-tallet, hevdet at alle sykdommer skyldtes kulde. Hans enkle teori sto i skarp kontrast til datidens medisin, men metodene hans var ofte meget effektive og velegnet til mennesker som levde i grenseområdene. Hans medisinske system, på mange måter en forløper til naturopatien, hvor sykdom behandles med organiske matvarer, sol, frisk luft og naturlige medisiner, ble svært populær, og millioner av nordamerikanere fulgte hans metoder. Thomsons suksess dalte etter hvert som det ble utviklet mer sofistikerte urtemetoder i den fruktbare medisinske verden i 1800-tallets Amerka, som også ga oss osteopati.
Vestlig innflytelse på asiatisk medisin
Tidlig på 1800-tallet begynte Vestens biologiske medisin å påvirke den tradisjonelle medisinen i både Kina og India. Under britisk overherredømme ble imidlertid Vestens medisin det eneste alternativet i India, fordi ayurveda ble sett på som mindreverdig i forhold til den biologiske medisinen. Vestlig medisin ble innført som en erstatning til den tradisjonelle medisinen. I Kina var den vestlige påvirkningen mindre traumatisk. Stadig flere kinesiske studenter studerte vestlig medisin, men dette hemmet ikke den fortsatte utviklingen av tradisjonell urtemedisin. Begge tradisjoner ble stort sett ansett for å ha både fordeler og ulemper.
Forbud mot urtemedisin 1850-1900
I Europa forsøkte skolemedisinen å få monopol på sin behandlingsmåte. I 1858 ble det britiske parlamentet bedt om å komme med et lovforslag hvor man forbød alle som ikke hadde skolemedisinsk utdannelse å praktisere medisin. Heldigvis ble forslaget avslått, men i land som Frankrike, Spania og Italia, og enkelte stater i USA, ble det forbudt å praktisere urtemedisin uten skolemedisinske kvalifikasjoner. Urteterapeuter risikerte bøter eller fengsling hvis de ga urter til pasienter som ba om deres hjelp. Dette førte til dannelsen av National Institute og Medical Herbalists i 1864 – verdens største fagforening for urteterapeuter.
Vitenskap og medisin
Laboratorienes utvikling av nye medisiner, enten gjenvunnet fra legeplanter eller syntetisert, går tilbake til tidlig på 1800-tallet da kjemikere for første gang isolerte stoffer som morfin i opiumsvalmue og kokain i kokabusk. I tiden fremover gjorde forskere enorme fremskritt når det gjaldt å forstå hvordan isolerte kjemiske stoffer påvirker kroppen, samt hvordan kroppen fungerer når den er frisk eller syk. I 1860-årene begynte forskere å identifisere mikroorganismene som forårsaket infeksjonssykdommer som tuberkulose og malaria. Det første målet for dem som engasjerte seg i medisinsk forskning var naturlig nok å finne medisiner som var i stand til direkte å angripe disse mikroorganismene og befri kroppen for faren. Dette førte etter hvert til oppdagelsen, eller rettere sagt gjenoppdagelsen, av penicillin. Forskerne var nemlig ikke de første til å ta i bruk antibiotika. Antibiotisk sopp ble dyrket og brukt mot infeksjoner i oldtidens Egypt, i Peru på 1300-tallet og i nyere europeisk folkemedisin. I årtier etter annen verdenskrig, da antibiotika blebrukt for første gang, virket det som om vi sto foran en ny tid hvor infeksjoner kunne bekjempes og livstruende sykdommer som syfilis, lungebetennelse og tuberkulose ikke lenger ville være den viktigste dødsårsaken i u-landene.
Biomedisinenes overtak
Da amerikanere og europeere hadde vent seg til å at medisiner ga en nesten umiddelbar, kortbarig bedring av symptomene (men ikke nødvendigvis kurerte tilstanden) begynte folk å se på urtemedisin som gammeldags og eksentrisk. Etter hvert ble urtemedisinen ulovlig i Nord-Amerika og store deler av Europa, og velstående innbyggere i u-landene vendte urtemedisinen ryggen til fordel for den nye behandlingsmåten. Den medisinske profesjon spilte ingen liten rolle i denne utviklingen, for legene knyttet urtemedisinen til fortidens overtro. Fra sent på 1800-tallet hadde mange av Vestens legeforeninger som mål å monopolisere den medisinske bhandlingen. Urtemedisinen forsvant nesten helt i mange land.
Trenden snur
Selv om moderne, kjemisk medisin hadde enorm suksess, skapte den også katastrofer, hvorav thalomid-tragedien var den verste. Denne medisinen ble gitt mot morgenkvalme hos gravide, noe som førte til at tusenvis av erupeiske barn ble født med alvorlige deformasjoner. Tragedien markerte et vendepunkt i folks syn på kjemiske medisiner. Man begynte å innse at behandling med moderne farmasøytiske medisiner ikke bare hadde fordeler, men også alvorlige ulemper.
Det kinesiske eksempelet
Urtemedisinen opplevde en positiv utvikling i Kina i 1949, da Mao Zedong og kommunistenes røde armé tok kontroll over landet. På den tiden var Vestens medisin vel etablert i Kina, men folk flest hadde små håp om å bli innlagt på de moderne sykehusene eller få de nye medisinene. Av nødvendighet ble tradisjonell kinesisk medisin, urtemedisin og akupunktur, igjen tatt i bruk parallelt med Vestens skolemedisin. I 1960-årene etablerte Kina systemet med ”barfotleger” som ble utdannet i urtemedisin, akupunktur og skolemedisin og sendt av sted for å hjelpe millioner av kinesere som bodde så langt fra byene at de ikke fikk hjelp fra det offentlige helseapparatet. I slutten av 1960-årene ble barfotlegene en modell for Verdens helseorganisasjon, som la opp en strategi for å inkludere tradisjonelle urteterapeuter i det planlagte hjelpeapparatet i u-landene.
Vestens medisin og urtemedisin
Allerede før Verdens Helseorganisasjons initiativ hadde erfaringer vist at tradisjonell (vanligvis urter) og vestlig medisin kan samarbeide, selv om det kan være komplisert. De høye utgiftene knyttet til Vestens medisin er nok en grunn til at folk og myndigheter revurderer naturmedisinen. Det er også utviklet forskjellige terapiformer for å imøtekomme menneskers ulike behov.
Nye holdninger
Den kanskje viktigste faktoren bak oppblomstringen av alternativ medisin er den dårlige helsen man finner i Vesten. Skolemedisinen har stort sett fått kontroll over de alvorlige infeksjonssykdommene, selv om enkelte mikroorganismer er blitt resistente overfor antibiotika på grunn av kritikkløs antibiotikabruk. Kroniske sykdommer ser derimot ut til å øke. Antagelig tar rundt 50% av Vestens befolkning én eller flere skolemedisinske preparater hver dag, for tilstander som astma, høyt blodtrykk, revmatisme og depresjon. Mange vestlige land bruker astronomiske summer på offentlige helsetilbud, men likevel er store deler av befolkningen likevel ikke friske. I årenes løp har folks bevissthet ført til fornyet interesse for legeplantene. Enkelte urtepreparater er nå så vanlige at de har blitt en akseptert del av hverdagen.
Nattlysolje, for eksempel, brukes av hundretusener av kvinner med premenstruelt syndrom. Stadig oftere avslører forskning at urtepreparater kan være like effektive og langt tryggere enn skolemedisinske preparater. De største farmasøytiske bedriftene har skjønt at regnskoger, slettelandskaper, til og med kratt og enger, er kilder til verdifulle medisiner. Problemet er at de isolerer plantestoffene, syntetiserer dem og patenterer dem, slik at de kan ta betalt i dyre dommer for medisinene, til tross for at den naturlige, hele planten virker like bra. Når hele planten brukes, samarbeider alle virkestoffene og gir en større terapeutisk effekt enn om samme mengde isolerte virkestoffer ble brukt, slik skolemedisinen vanligvis foretrekker.
Kloke koner vs. hekser
Mange paganistiske sider, især amerikanske, inneholder hyllester til dem som døde under de voldsomme heksejaktene i middelalderen. De er blinde for det faktum at disse menneskene nok ikke hadde noe med hekseri å gjøre, men var uskyldige ofre som ble angitt av misunnelige eller hysteriske naboer eller uvenner i en tid da overtroen overgikk våre villeste fantasier. Noen av dem var nok såkalte kloke koner, kanskje også noen få faktisk hadde overnaturlige krefter, i form av paranormale fenomer som healing, telepati, telekinese osv. Urtebruk i seg selv var såpass utbredt at det i seg selv ikke var grunnlag nok til å kalles heks. I Norge var det for eksempel prester som hadde svartebøker. Kirkens lære iblandet en stor dose hysteri og overtro, ikke minst ondsinnet sladder, var nok mest skyld i at så mange uskyldige døde.
Kilde:
"Medisinske Urter" av Andrew Chevallier, Damm forlag.
Sjamanistisk Medisin
I mange gamle kulturer tror man den dag i dag at verden er formet av gode og onde ånder. I disse samfunnene mener man at sykdommer skyldes ondsinnede krefter eller styres av onde ånder, og man forventer at sjamanen / medisinmannen eller –kvinnen tar kontakt med åndeverdenen for å få vedkommende frisk. Sjamanene går over i ånderiket ved hjelp av hallusinogene planter eller sopp. Samtidig sørger sjamanene for medisinsk behandling av fysiske plager. Behandlingen bygger på et vell av observasjoner og kunnskaper om plantene, som er videreført som en muntlig tradisjon fra generasjon til generasjon.
Overleveringene
Det er generelt akseptert at våre forfedre hadde mange legeplanter til disposisjon og at de hadde gode kunnskaper om plantenes helbredende virkning. Helt frem til slutten av 1800-tallet var en rekke urtemedisinske tradisjoner fortsatt levende i alle landsbyer og bygder, ikke minst hos samene. Hvor opphavet til disse kunnskapene er vites ikke sikkert, men observasjoner kombinert med prøving og feiling har spilt en viktig rolle. De forskjellige samfunnene har hatt flere tusen år på seg til å iaktta effekten – både den gode og den dårlige – av å spise forskjellige røtter, blader eller bær. Å betrakte dyrs atderf etter at de har spist eller gnidd seg mot spesielle planter, har også utvidet deres kunnskaper. Følger man stiene til sauer eller kyr vil man oppdage at de nesten alltid styrer unna giftige planter. Det hevdes at også mennesket instinktivt ser forskjell på giftige og medisinske planter.
Gamle Sivilisasjoner
Fra 3000 år. f.Kr. ble sivilisasjoner utviklet i Egypt, Midtøsten, India og Kina som brukte legeplanter på en mer sofistikert måte, og som forfattet de første skriftlige beskrivelsene av urtene. Egyptiske Papyrus Ebers fra 1500 f.Kr. er det eldste eksemplaret som har overlevd. Der listes opp et dusin legeplanter og hvordan de brukes, samt besvergelser og trylleformularer. Indiske vedaer – episke dikt skrevet rundt 1500 f.Kr. – har også gitt oss et rikt materiale om datidens urtekunnskaper. Fra ca. 400 f.Kr. har man også Charaka Samhita, skrevet av legen Charaka, som inneholder rundt 350 urtemedisiner.
Medisinens brudd med Mystikken
I de mest avanserte kulturene begynte medisinen å ta avstand fra den magiske og spirituelle verden rundt år 500 f.Kr. Hippokrates, legekunstens far, hevdet av sykdom var et naturlig og ikke overnaturlig fenomen, og at medisiner skulle forordnes uten magiske og rituelle seremonier.
Den urtemedisinske tradisjonen fra 300 f.Kr. til 600 e.Kr
Handelen mellom Europa, Midtøsten, India og Asia for øvrig var godt i gang innen andre århundre f.Kr. og det ble opprettet handelsruter for mange medisinske urter og kryddere. Mens handelen med og interessen for urtemedisin og krydder blomstret, forsøkte mange å systematisere planter man visste hadde medisinsk effekt og nedtegne deres virkeområder. På 100-tallet e.Kr. skrev en gresk lege ved navn Dioskorides den første europeiske boken om urtemedisin, De Materia Medica. Hensikten var å lage en nøyaktig og endelig oversikt over legeplantene, noe han klarte med glans. Teksten, som omhandler til sammen 600 urter, fikk betydelig innvirkning på vestlig medisin og var det mest brukte oppslagsverket frem til 1700-tallet. Det ble oversatt til blant annet anglosaksisk, persisk og hebraisk. I år 512 ble De Materia Medica det første urtemedisinske verket med illustrasjoner av legeplantene. Det ble laget til datteren til en romersk keiser. Galenos, livslegen til den romerske keiser Marcus Aurelius, ca. 100-200 e.Kr., hadde like stor innflytelse på urtemedisinens utvikling. Han hentet inspirasjonen his Hippokrates og bygget sine arbeider på ”teorien om de fire kroppsvæsker”. Hans tanker formet, og ifølge enkelte, forkvaklet medisinen de neste 1400 år.
Folkemedisinen i Middelalderen
Teoriene til Galenos, ayurveda (indisk) og tradisjonell kinesisk medisin hadde praktisk talt ingen betydning for folk flest. I noen befolkningsgrupper med liten tilgang til skolemedisin har man gått, og går fortsatt enkelte steder, til bygdens kloke mann eller kone for å få medisinsk hjelp. Disse helbrederne kjente neppe til utviklingen innen den etablerte medisin. Men i løpet av læretiden, og mens de deltok i fødsler eller behandlet syke med lokale legeplanter, utviklet de en stor grad av praktisk medisinsk erfaring. Vi har en tendens til å undervurdere de medisinske kunnskapene til såkalt underutviklede samfunn – spesielt fra Europas mørke middelalder – men det er tydelig at mange mennesker hadde en forbausende god innsikt i legeplantene. Tekster om legeplantene fra denne tiden, skrevet av munker og prester, er fulle av en herlig blanding av overtro og visdom.
Islamsk og indisk medisin 500-1500 e.Kr.
Folkemedisinen har stort sett vært upåvirket av store historiske begivenheter, men eurpeisk skolemedisin led i høy grad under Romerrikets fall. Takket være en oppblomstring innen arabisk kultur fra 500- til 1300-tallet ble greske og romerske kunnskaper bevart og videreutviklet. Utbredelsen av islamsk kultus i Nord-Afrika og dagens Italia, Spania og Portugal, førte til opprettelsen av kjente medisinske læreanstalter, ikke minst i Cordoba i Spania. Araberne var dyktige farmasøyter som blandet ulike urter for å forbedre den medisinske virkningen og smaken. Kontakten både med indiske og kinesiske medisinske tradisjoner gjorde at de hadde imponerende kunnskaper og medisin og urter som de støttet seg til og utviklet videre. Lenger øst, i india på 700-tallet, opplevde man medisinsk gullalder. Tusenvis av studenter lærte medisin på universitetene, og lærde menn skrev om datidens medisinske utvikling med sykehus, fødesuter og etableringen av medisinske urtehager.
På den andre siden av Jorden hadde eldgamle sivilisasjoner – aztekere, maya- og inkabefolkningen lange urtetradisjoner og gode kunnskaper om lokale legeplanter. På denne tiden var medisin og religion fortsatt godt sammenvevd i disse kulturene, antagelig mer enn i Europa.
Gjenoppvekkelsen av europeisk lærdom 100-1400 e.Kr.
Etter hvert som lærde europeere langsomt begynte å sette seg inn i arabisk medisin tidlig i middelalderen, ble klassiske greske, romerske og egyptiske skrifter, som hadde vært oppbevart i biblioteker i Konstantinopel, returnert til Europa, og sykehus, medisinske skoler og universiteter ble opprettet. Salernoskolen i Italia tok opp eleveer av ulik tro, og tilbød også kvinner legeutdannelse.
Handel mellom kontinentene 1400 – 1700
I middelalderen ble handelsrutene langsomt utvidet, noe som ga nye, eksotiske frukter. Fra og med 1400-tallet førte en eksplosjon innen handelen til at et vell av nye urter ble lett tilgjengelig i Europa, og handelen gikk begge veier. Etter columbus´ ankomst i Karibia i 1492 ble Mellom- og Sør_Amerika raskt erobret og kolonisert av Spania og Portugal. I tillegg til gullet de plyndret til seg, reiste seierherrene tilbaket il Europa med legeplanter man tidligere ikke hadde hørt om.
Helse og hygiene 1400 – 1700
Mellom 1100- og 1700-tallet fikk flere nye, eksotiske legeplanter plass på den allerede lange listen over effektive europeiske urter. Dette kunne ha resultert i en generell bedring av helsen i Europa. Ikke nok med at man hadde tilgang til nye legeplanter, europeerne hadde også anledning til å observere hvordan medisin ble praktisert i Sør-Amerika, Kina, Japan og ikke minst India, som man hadde gode handelsforbindelser med. Men dessverre var det motsatte tilfellet. Menneskene i Europa på denne tiden levde antagelig under noen av de mest usunne forhold verden noen gang har sett. Før Columbus kom til Amerika, levde urbefolkningen der lenger lenger og bedre enn europeerne. Denne kjensgjerning fra middelalderens europeiske byer forbauser ikke når man tenker på åpen kloakk, overbefolkning og manglende kunnskaper og hygiene. Disse forholdene ga grobunn for spredningen av pestinfiserte rotter som kom fra havnene ved Middelhavet og tok seg inn overalt i Vest-Europa. Fra midten av 1300-tallet drepte pesten nesten halvparten av befolkningen. Ingen medisinsk behandling – verken urter eller mineraler – klarte å stoppe utviklingen. Epidemiene fortsatte å desimere befolkningstallet i europeiske og asiatiske byer et godt stykke inn i det 18. århundre.
Paracelsus og Culpeper
Galenos´ teorier om kroppsvæsker ble utfordret av Paracelsus på 1500-tallet. Han avviste Galenos´ teorier og la i stedet vekt på detaljerte medisinske observasjoner. Slik ble Paracelsus en viktig pådriver når det gjaldt utviklingen av kjemi, skolemedisin, urtemedisin og homeopati. Paracelsus var også opptatt av alkymi og signaturlæren, og han erklærte at lokale legeplanter var bedre enn dyre, importerte planter. Paracelsus forsvar for lokale urter fikk støtte av engelskmannen Nicholas Culpeper. Han utviklet et medisinsk system som i en viss grad bygget på Diskorides, arabiske leger og Paracelsus, og som blandet astrologi og fornuftige, personlige erfaringer med den terapeutiske bruken av legeplanter. Urteboken hans ble en bestselger blant mange andre urtebøker. Utviklingen av boktrykkerkunsten på 1400-tallet brakte nemlig urtemedisinen inn i mange hjem.
Den nye rasjonalismen
Samtidig som den morderne medisinen la vekt på kjemiske kurer, som bruken av giftige metaller for å renske ut sykdommer, begynte den å se skjevt på begrepet ”vitalkraft”. Inntil slutten av 1500-tallet var nesten alle medisinske tradisjoner basert på at de skulle samarbeide med naturen og kroppens selvhelbredende evner, som ble støttet og styrket med de rette urtene. I vesten ble vitalkraftens betydning svekket av filosofen og matematikeren René Descartes på begynnelsen av 1600-tallet. Han delte verden opp i kropp og psyke, natur og tanker. Ifølge ham var det uhåndgripelige begrepet vitalkraft, som holder oss i live og sørger for god helse, noe som tilhørte religionen og ikke den nye, selvbevisste vitenskapelige medisinen. For den nye, etablerte medisinen, som gradvis ble bygget på vitenskap og fornuft, var overnaturlige begreper som vitalkraft et minne om den gamle medisinens overtro og manglende kunnskaper. Den rasjonelle tilnærmingen til vitenskapelige og medisinske undersøkelser begynte å se dagens lys allerede før Descartes. Kunnskaper om kroppensfunksjoner fikk gradvis mer betydning. Det ble bevist at det var hjertet som pumpet blodet rundt i kroppen, og denne studien er et klassisk bilde av revolusjonen innen medisinen.
Et hull i vitenskapens innsikt
Enkelte ting påvirket derimot skolemedisinens utvikling. Vitenskapen kunne ikke gi en kur for alt, og der kunne folkemedisinen overta med sine lange tradisjoner. Oppdagelsen av revebjellens medisinske verdi er et annet eksempel. Dr. William Withering, skolemedisiner med interesse for legeplanter, begynte å undersøke revebjellen etter at han kom over en familieresept på en kur mot ødemer (væskeansamlinger). Han oppdaget at i enkelte distrikter i England ble revebjelle brukt mot denne tilstanden, som ofte er en indikasjon på svakt hjerte. Han dokumenterte et dusin pasienttilfeller som han hadde gjennomgått grundig og som viste hvordan revebjellens effektive virkestoffer kunne brukes mot ødemer. Tross dette tydelige eksempelet på hvordan urtemedisinen og skolemedisinen kan samarbeide, valgte skolemedisinen å gå en annen vei på 1800-tallet.
Laboratorium kontra natur
Fra tidlig på 1800-tallet begynte kjemiske laboratorier gradvis å erstatte naturen som kilde til medisiner. Narkosestoffer og insulin ble trukket ut av planter, og noe ble syntetisert i laboratorium. Fra da av gikk urtemedisinen og den biologiske medisinen hver sin vei. Men ennå var utviklingen av den biologiske medisinen i en tidlig fase, og urtemedisinen var fremdeles den viktigste behandlingsformen for mennesker verden over.
Nytt land: Ny urtemedisin
Alle steder europeere slo seg ned under utvandringene på 1700- og 1800-tallet, Nord-Amerika, Sør-Amerika og Australia, var mange av de europeiske medisinene man kjente hjemmefra, enten utilgjengelige eller dyre. Nybyggerne oppdaget at landets urbefolkning hadde mye kunnskaper om den medisinske virkningen til lokale planter. I Nord-Amerika, for eksempel, var indianernes urteeksperter spesielt flinke til å behandle sår og bitt, og var på mange måter dyktigere enn europeerne på dette området. Europeiske settlere lærte mye av å iaktta de innfødte. I løpet av 1800-tallet og tidlig på 1900.tallet, da pionerene reiste vestover, oppdaget man stadig nye planter som ble plusset på den offisielle listen over legeplanter.
Ny teori
Samuel Thomson, en uortodoks urteterapeut på begynnelsen av 1800-tallet, hevdet at alle sykdommer skyldtes kulde. Hans enkle teori sto i skarp kontrast til datidens medisin, men metodene hans var ofte meget effektive og velegnet til mennesker som levde i grenseområdene. Hans medisinske system, på mange måter en forløper til naturopatien, hvor sykdom behandles med organiske matvarer, sol, frisk luft og naturlige medisiner, ble svært populær, og millioner av nordamerikanere fulgte hans metoder. Thomsons suksess dalte etter hvert som det ble utviklet mer sofistikerte urtemetoder i den fruktbare medisinske verden i 1800-tallets Amerka, som også ga oss osteopati.
Vestlig innflytelse på asiatisk medisin
Tidlig på 1800-tallet begynte Vestens biologiske medisin å påvirke den tradisjonelle medisinen i både Kina og India. Under britisk overherredømme ble imidlertid Vestens medisin det eneste alternativet i India, fordi ayurveda ble sett på som mindreverdig i forhold til den biologiske medisinen. Vestlig medisin ble innført som en erstatning til den tradisjonelle medisinen. I Kina var den vestlige påvirkningen mindre traumatisk. Stadig flere kinesiske studenter studerte vestlig medisin, men dette hemmet ikke den fortsatte utviklingen av tradisjonell urtemedisin. Begge tradisjoner ble stort sett ansett for å ha både fordeler og ulemper.
Forbud mot urtemedisin 1850-1900
I Europa forsøkte skolemedisinen å få monopol på sin behandlingsmåte. I 1858 ble det britiske parlamentet bedt om å komme med et lovforslag hvor man forbød alle som ikke hadde skolemedisinsk utdannelse å praktisere medisin. Heldigvis ble forslaget avslått, men i land som Frankrike, Spania og Italia, og enkelte stater i USA, ble det forbudt å praktisere urtemedisin uten skolemedisinske kvalifikasjoner. Urteterapeuter risikerte bøter eller fengsling hvis de ga urter til pasienter som ba om deres hjelp. Dette førte til dannelsen av National Institute og Medical Herbalists i 1864 – verdens største fagforening for urteterapeuter.
Vitenskap og medisin
Laboratorienes utvikling av nye medisiner, enten gjenvunnet fra legeplanter eller syntetisert, går tilbake til tidlig på 1800-tallet da kjemikere for første gang isolerte stoffer som morfin i opiumsvalmue og kokain i kokabusk. I tiden fremover gjorde forskere enorme fremskritt når det gjaldt å forstå hvordan isolerte kjemiske stoffer påvirker kroppen, samt hvordan kroppen fungerer når den er frisk eller syk. I 1860-årene begynte forskere å identifisere mikroorganismene som forårsaket infeksjonssykdommer som tuberkulose og malaria. Det første målet for dem som engasjerte seg i medisinsk forskning var naturlig nok å finne medisiner som var i stand til direkte å angripe disse mikroorganismene og befri kroppen for faren. Dette førte etter hvert til oppdagelsen, eller rettere sagt gjenoppdagelsen, av penicillin. Forskerne var nemlig ikke de første til å ta i bruk antibiotika. Antibiotisk sopp ble dyrket og brukt mot infeksjoner i oldtidens Egypt, i Peru på 1300-tallet og i nyere europeisk folkemedisin. I årtier etter annen verdenskrig, da antibiotika blebrukt for første gang, virket det som om vi sto foran en ny tid hvor infeksjoner kunne bekjempes og livstruende sykdommer som syfilis, lungebetennelse og tuberkulose ikke lenger ville være den viktigste dødsårsaken i u-landene.
Biomedisinenes overtak
Da amerikanere og europeere hadde vent seg til å at medisiner ga en nesten umiddelbar, kortbarig bedring av symptomene (men ikke nødvendigvis kurerte tilstanden) begynte folk å se på urtemedisin som gammeldags og eksentrisk. Etter hvert ble urtemedisinen ulovlig i Nord-Amerika og store deler av Europa, og velstående innbyggere i u-landene vendte urtemedisinen ryggen til fordel for den nye behandlingsmåten. Den medisinske profesjon spilte ingen liten rolle i denne utviklingen, for legene knyttet urtemedisinen til fortidens overtro. Fra sent på 1800-tallet hadde mange av Vestens legeforeninger som mål å monopolisere den medisinske bhandlingen. Urtemedisinen forsvant nesten helt i mange land.
Trenden snur
Selv om moderne, kjemisk medisin hadde enorm suksess, skapte den også katastrofer, hvorav thalomid-tragedien var den verste. Denne medisinen ble gitt mot morgenkvalme hos gravide, noe som førte til at tusenvis av erupeiske barn ble født med alvorlige deformasjoner. Tragedien markerte et vendepunkt i folks syn på kjemiske medisiner. Man begynte å innse at behandling med moderne farmasøytiske medisiner ikke bare hadde fordeler, men også alvorlige ulemper.
Det kinesiske eksempelet
Urtemedisinen opplevde en positiv utvikling i Kina i 1949, da Mao Zedong og kommunistenes røde armé tok kontroll over landet. På den tiden var Vestens medisin vel etablert i Kina, men folk flest hadde små håp om å bli innlagt på de moderne sykehusene eller få de nye medisinene. Av nødvendighet ble tradisjonell kinesisk medisin, urtemedisin og akupunktur, igjen tatt i bruk parallelt med Vestens skolemedisin. I 1960-årene etablerte Kina systemet med ”barfotleger” som ble utdannet i urtemedisin, akupunktur og skolemedisin og sendt av sted for å hjelpe millioner av kinesere som bodde så langt fra byene at de ikke fikk hjelp fra det offentlige helseapparatet. I slutten av 1960-årene ble barfotlegene en modell for Verdens helseorganisasjon, som la opp en strategi for å inkludere tradisjonelle urteterapeuter i det planlagte hjelpeapparatet i u-landene.
Vestens medisin og urtemedisin
Allerede før Verdens Helseorganisasjons initiativ hadde erfaringer vist at tradisjonell (vanligvis urter) og vestlig medisin kan samarbeide, selv om det kan være komplisert. De høye utgiftene knyttet til Vestens medisin er nok en grunn til at folk og myndigheter revurderer naturmedisinen. Det er også utviklet forskjellige terapiformer for å imøtekomme menneskers ulike behov.
Nye holdninger
Den kanskje viktigste faktoren bak oppblomstringen av alternativ medisin er den dårlige helsen man finner i Vesten. Skolemedisinen har stort sett fått kontroll over de alvorlige infeksjonssykdommene, selv om enkelte mikroorganismer er blitt resistente overfor antibiotika på grunn av kritikkløs antibiotikabruk. Kroniske sykdommer ser derimot ut til å øke. Antagelig tar rundt 50% av Vestens befolkning én eller flere skolemedisinske preparater hver dag, for tilstander som astma, høyt blodtrykk, revmatisme og depresjon. Mange vestlige land bruker astronomiske summer på offentlige helsetilbud, men likevel er store deler av befolkningen likevel ikke friske. I årenes løp har folks bevissthet ført til fornyet interesse for legeplantene. Enkelte urtepreparater er nå så vanlige at de har blitt en akseptert del av hverdagen.
Nattlysolje, for eksempel, brukes av hundretusener av kvinner med premenstruelt syndrom. Stadig oftere avslører forskning at urtepreparater kan være like effektive og langt tryggere enn skolemedisinske preparater. De største farmasøytiske bedriftene har skjønt at regnskoger, slettelandskaper, til og med kratt og enger, er kilder til verdifulle medisiner. Problemet er at de isolerer plantestoffene, syntetiserer dem og patenterer dem, slik at de kan ta betalt i dyre dommer for medisinene, til tross for at den naturlige, hele planten virker like bra. Når hele planten brukes, samarbeider alle virkestoffene og gir en større terapeutisk effekt enn om samme mengde isolerte virkestoffer ble brukt, slik skolemedisinen vanligvis foretrekker.
Kloke koner vs. hekser
Mange paganistiske sider, især amerikanske, inneholder hyllester til dem som døde under de voldsomme heksejaktene i middelalderen. De er blinde for det faktum at disse menneskene nok ikke hadde noe med hekseri å gjøre, men var uskyldige ofre som ble angitt av misunnelige eller hysteriske naboer eller uvenner i en tid da overtroen overgikk våre villeste fantasier. Noen av dem var nok såkalte kloke koner, kanskje også noen få faktisk hadde overnaturlige krefter, i form av paranormale fenomer som healing, telepati, telekinese osv. Urtebruk i seg selv var såpass utbredt at det i seg selv ikke var grunnlag nok til å kalles heks. I Norge var det for eksempel prester som hadde svartebøker. Kirkens lære iblandet en stor dose hysteri og overtro, ikke minst ondsinnet sladder, var nok mest skyld i at så mange uskyldige døde.
Kilde:
"Medisinske Urter" av Andrew Chevallier, Damm forlag.
Generelt om Urter
Hva?
En urt defineres som planter hvis blader, stilker eller blomster brukes til mat eller medisin, eller på en eller annen måte for duftens eller smakens skyld. Opp gjennom historien har menneskene brukt planter på grunn av de uendelig varierte egenskapene de besitter, krefter som kan brukes til godt eller ondt, avhengig av brukeren. De brukes i matlaging, som afrodisia, dekorasjon, røkelse, eteriske oljer, potpurri, helbredelse av kropp og sinn og for deres symbolske og magiske betydninger. Hvordan det ble slik er vanskelig å si, men plantenes plass i mytologien og historien, til og med bibelen har nok mye å si. En eller annen gang for lenge siden fant en smart person ut at plantene var mer enn bare middag, og fra vi lærte oss å utnytte plantenes egenskaper i begynnelsen har de fulgt oss i forskjellige former. Medisinske urter er kanskje det første vi tenker på når vi lenker dem til middelalder og overtro. Stammefolk i alle verdensdeler har brukt planter til å helbrede sår, skader og sykdommer og videreført kunnskapene til neste generasjon. De fleste vet for eksempel at Egypterne var kyndige urteeksperter. Assyrerne som levde for mer enn 5000 år siden brukte krydderurter vi fremdeles bruker i dag. Tradisjonen fra assyrerne ble fulgt opp i den greske antikken og ført videre til resten av Europa via den greske og romerske kulturen. Her i Norge var det vikingene, korsfarere, munker og andre vandrende folk som sørget for at læren om og bruken av urter kom hit. Ennå kan vi se rester av hvordan urter ble dyrket i munkeklostre, prestegårder og embetsmannshager.
Med nye religioner kom plantenes magiske egenskaper på en tid da overtroen ikke hadde grenser og plantene var et kraftig beskyttelsesmiddel mot onde makter, og slik overlevde plantenes nytte helt frem til i dag, om man ser bortifra de åpenlyse bruksområdene som tømmer til hus og grønnsaker til mat. Jo nærmere vi befinner oss naturen, desto flere planter betrakter vi som verdifulle. For bare hundre år siden var det vanlig at husfruen, når noen i husholdingen ble syke, selv plukket urter og laget egne medisiner, men i dag har mange avskrevet slike bestemorsråd og helt og fullt gitt seg over til den vitenskapelig utforskede medisin, ikke minst er det mange skolemedisinere som latterliggjør bruken av urter, til tross for at forskningen viser at urter kan virke likeså godt som syntetiske medisiner.
I mange tilfeller brukes urter i moderne medisiner, og pasienter frarådes sterkt i alle tilfeller å forsøke seg på råstoffene ettersom de i noen tilfeller kan være svært giftige i store doser. Det synes ikke merkelig at leger og legemiddelindustrien ønsker å ha markedet for seg selv. Tenk om alle gikk ut og plukket og dyrket sine egne legemidler, de hadde jo tapt penger! Det er fint mulig å konkurrere med moderne legemidler med urter, men det er svært vanskelig å finne informasjon om giftige urter og hvor mye man kan innta av dem. Selvfølgelig tar jeg paracet når jeg har hodepine, ettersom jeg ikke har tid til å være urteguru på fulltid, og selvlært som jeg er er det mye jeg ikke tør ta sjansen på... fordi jeg stadig får høre hvor farlig det er. Men hvem er det som forteller meg det?
Hvordan?
I løpet av historien har mange lokale planter pådratt seg myter og sagn som forteller om hvilke magiske evner urtene besitter. Det skyldtes for det meste overtro og uvitenhet, men på noen måter lever disse ideene videre i mange av oss. Hver plante har sitt særpreg når det gjelder utseende, smak og duft, det gjelder også for deres lynne. Plantene forbindes med en astrologisk hersker utifra farger, varme, smak, oppbygning eller historie og myter, et element og bruksområde. Denne metoden ble skapt av Nicholas Culpeper (1600-tallet), en av de mest kjente pionerer innen urtemedisin. Hva hver plante brukes til vil være forskjellig fra sted til sted, tradisjon til tradisjon og person til person. Noen følger velkjente korrespondanselister, andre mediterer over hver plante eller prøver seg frem, noen ser på plantens farge, form og duft, andre ser på dens historie og mytologiske betydning. Det er helt opp til deg hva du vil bruke. Noen planter er veldig lette å assosiere noe med, roser og kløver for eksempel. Måten plantene virker på er den samme ubevisste selvsuggesjonen, der troen er sterk kan alt skje. Hvordan du bruker urtene til både medisinsk og magisk bruk kan du lese om under Bruksmetoder.
Jeg ser at mange kopierer oversikter fra kjente paganistiske bøker hvor det vil være listet mange planter som ikke finnes i Norge eller som er vanskelige å få tak i. Noen lar seg ikke engang oversette, tro meg, jeg har prøvd. Så fant jeg ut at Norge jo bugner over av egne tradisjonelle planter, så hvorfor ikke legge vekt på dem? Jeg plukker de fleste urtene mine selv i naturen eller hagen, og så har jeg muligheten for å dyrke de urtene jeg ikke finner, i vinduskarmen min. Jeg synes også det går helt fint å bruke krydderurter som fås i frisk eller tørket form i butikkene, for alle planter som går med til magisk bruk renser og lader jeg først. Opp gjennom årene har jeg samlet utrolig mange plantekorrespondanser som jeg aldri vil få bruk for, da mange av plantene har samme egenskaper. Du trenger ikke mer enn et par faste planter i forrådet ditt, så lenge de dekker de fleste bruksområdene. Her vil jeg kun legge frem norske eller lett tilgjengelige planter.
En urt defineres som planter hvis blader, stilker eller blomster brukes til mat eller medisin, eller på en eller annen måte for duftens eller smakens skyld. Opp gjennom historien har menneskene brukt planter på grunn av de uendelig varierte egenskapene de besitter, krefter som kan brukes til godt eller ondt, avhengig av brukeren. De brukes i matlaging, som afrodisia, dekorasjon, røkelse, eteriske oljer, potpurri, helbredelse av kropp og sinn og for deres symbolske og magiske betydninger. Hvordan det ble slik er vanskelig å si, men plantenes plass i mytologien og historien, til og med bibelen har nok mye å si. En eller annen gang for lenge siden fant en smart person ut at plantene var mer enn bare middag, og fra vi lærte oss å utnytte plantenes egenskaper i begynnelsen har de fulgt oss i forskjellige former. Medisinske urter er kanskje det første vi tenker på når vi lenker dem til middelalder og overtro. Stammefolk i alle verdensdeler har brukt planter til å helbrede sår, skader og sykdommer og videreført kunnskapene til neste generasjon. De fleste vet for eksempel at Egypterne var kyndige urteeksperter. Assyrerne som levde for mer enn 5000 år siden brukte krydderurter vi fremdeles bruker i dag. Tradisjonen fra assyrerne ble fulgt opp i den greske antikken og ført videre til resten av Europa via den greske og romerske kulturen. Her i Norge var det vikingene, korsfarere, munker og andre vandrende folk som sørget for at læren om og bruken av urter kom hit. Ennå kan vi se rester av hvordan urter ble dyrket i munkeklostre, prestegårder og embetsmannshager.
Med nye religioner kom plantenes magiske egenskaper på en tid da overtroen ikke hadde grenser og plantene var et kraftig beskyttelsesmiddel mot onde makter, og slik overlevde plantenes nytte helt frem til i dag, om man ser bortifra de åpenlyse bruksområdene som tømmer til hus og grønnsaker til mat. Jo nærmere vi befinner oss naturen, desto flere planter betrakter vi som verdifulle. For bare hundre år siden var det vanlig at husfruen, når noen i husholdingen ble syke, selv plukket urter og laget egne medisiner, men i dag har mange avskrevet slike bestemorsråd og helt og fullt gitt seg over til den vitenskapelig utforskede medisin, ikke minst er det mange skolemedisinere som latterliggjør bruken av urter, til tross for at forskningen viser at urter kan virke likeså godt som syntetiske medisiner.
I mange tilfeller brukes urter i moderne medisiner, og pasienter frarådes sterkt i alle tilfeller å forsøke seg på råstoffene ettersom de i noen tilfeller kan være svært giftige i store doser. Det synes ikke merkelig at leger og legemiddelindustrien ønsker å ha markedet for seg selv. Tenk om alle gikk ut og plukket og dyrket sine egne legemidler, de hadde jo tapt penger! Det er fint mulig å konkurrere med moderne legemidler med urter, men det er svært vanskelig å finne informasjon om giftige urter og hvor mye man kan innta av dem. Selvfølgelig tar jeg paracet når jeg har hodepine, ettersom jeg ikke har tid til å være urteguru på fulltid, og selvlært som jeg er er det mye jeg ikke tør ta sjansen på... fordi jeg stadig får høre hvor farlig det er. Men hvem er det som forteller meg det?
Hvordan?
I løpet av historien har mange lokale planter pådratt seg myter og sagn som forteller om hvilke magiske evner urtene besitter. Det skyldtes for det meste overtro og uvitenhet, men på noen måter lever disse ideene videre i mange av oss. Hver plante har sitt særpreg når det gjelder utseende, smak og duft, det gjelder også for deres lynne. Plantene forbindes med en astrologisk hersker utifra farger, varme, smak, oppbygning eller historie og myter, et element og bruksområde. Denne metoden ble skapt av Nicholas Culpeper (1600-tallet), en av de mest kjente pionerer innen urtemedisin. Hva hver plante brukes til vil være forskjellig fra sted til sted, tradisjon til tradisjon og person til person. Noen følger velkjente korrespondanselister, andre mediterer over hver plante eller prøver seg frem, noen ser på plantens farge, form og duft, andre ser på dens historie og mytologiske betydning. Det er helt opp til deg hva du vil bruke. Noen planter er veldig lette å assosiere noe med, roser og kløver for eksempel. Måten plantene virker på er den samme ubevisste selvsuggesjonen, der troen er sterk kan alt skje. Hvordan du bruker urtene til både medisinsk og magisk bruk kan du lese om under Bruksmetoder.
Jeg ser at mange kopierer oversikter fra kjente paganistiske bøker hvor det vil være listet mange planter som ikke finnes i Norge eller som er vanskelige å få tak i. Noen lar seg ikke engang oversette, tro meg, jeg har prøvd. Så fant jeg ut at Norge jo bugner over av egne tradisjonelle planter, så hvorfor ikke legge vekt på dem? Jeg plukker de fleste urtene mine selv i naturen eller hagen, og så har jeg muligheten for å dyrke de urtene jeg ikke finner, i vinduskarmen min. Jeg synes også det går helt fint å bruke krydderurter som fås i frisk eller tørket form i butikkene, for alle planter som går med til magisk bruk renser og lader jeg først. Opp gjennom årene har jeg samlet utrolig mange plantekorrespondanser som jeg aldri vil få bruk for, da mange av plantene har samme egenskaper. Du trenger ikke mer enn et par faste planter i forrådet ditt, så lenge de dekker de fleste bruksområdene. Her vil jeg kun legge frem norske eller lett tilgjengelige planter.
Abonner på:
Innlegg (Atom)