mandag 20. september 2010

Høstjevndøgn 2010 (sniksmak)


Nei, jeg har ikke tatt høstjevndøgnet på forskudd, jeg har bare et sterkt ønske om det. Vitterlig finner årets høstlige høydepunkt sted 23. september klokken 03:09, men for meg er som regel høstsabbatene som å ta 18-årsdagsfeiringen på forskudd ;) Plan for kvelden?

- Røde og brune stearinlys i alle stuekroker.
- Hensynsløs Wassail-nytelse med sossete porselenskopper.
- Hjemmelaget popcorn med farlig mye smør.
- Skylapper for at jeg skal på jobb i morgen.

Wassail er en varm siderlignende drikk som stammer fra engelsk jule- og nyttårsfeiring. Å drikke dette er som å få en knyttneve i munnen, det gjør litt vondt, og det er så søtt og rikt på krydder at jeg kjenner det dagen derpå, men jeg kommer stadig tilbake (litt sånn som fyllekuler ;)). Jeg kan godt forstå at denne drikken kun var en festanledning verdig, for med sine enkle, hverdagslige ingredienser, smaker det alt annet enn hverdagslig. Dette er en fin punsj å servere når du har gjester på besøk, og kan småkoke på komfyren i timesvis uten at den tar skade av det, den blir snarere bedre for hvert minutt. Jeg har halvert oppskriften sånn omtrentlig fra originalen, for i kveld skal jeg nyte den helt alene ;)

Du trenger som følger:

4 kopper eplejuice
2 kopper eplebrennevin
2-4 ss sukker
1/2 kanelstang
1 cm. tørket ingefærrot
1/2 allehåndefrø (eller 1 ts. malt allehånde)
Appelsinskall fra 1/3 appelsin
- Ha eplejuice, brennevin og sukker i en kasserolle.
- Knus kanelstangen, ingefærroten og allehåndefrøet i en morter. Skjær appelsinskallet i små biter. Tilsett alt til væsken i kasserollen.
- Kok opp under lokk, og la det småkoke i 15-30 minutter.
- Sil væsken to ganger gjennom en tesil eller et kjøkkenklede og ha på en varmebeholdende tekanne eller lignende.
- Drikk mens det er litt for varmt.
- Prøv å få koppen i fred for katta, spesielt mens du tar bilder av hele gildet.

Bloggen min er ikke det mest behagelige mediumet for å poste bilder, så jeg har lagt ut bildene på nettsiden Troll i Ord under Høstjevndøgn 2010.

onsdag 8. september 2010

Høstgave

På en tur langs sjøen her om dagen, fant jeg noe jeg aldri har sett før. Som regel kryr det av utplukkede og bespiste krabbeskjell etter måkenes herjinger over svabergene, men deriblant lå også dette:


Se på den fargen! Og utformingen! Etter litt internettnerding viser det seg at dette er halepartiet til en hummer, hvilket er logisk siden høsten er hummersesong. Hvem visste at en bakende kunne være så vakker? ;)

Om å træ bær på en tråd...

I anledning høst får jeg som regel en del rare innfall, som et brennende ønske om å gå ut i skogen og ta all slags "naturskrot" med meg hjem. Naturligvis liker jeg å plukke urter på sommeren, men det blir aldri det samme som om høsten. Kjøkkenbordet fylles med kongler, blader, bær, kvister og diverse andre funn. Og her forleden fant jeg ut at det var en god ide å plukke rognebær og træ dem på en snor. Ingenting sier mer Høstjevndøgn enn rognebærlenker i vinduet. Da samboeren min spurte hva i alle dager poenget med dette var, rullet jeg med øynene og ga ham en kald kvinneskulder resten av kvelden. Han måtte da forstå, det var jo høstaktig!

Jeg regner med at jeg ikke er alene om slike kvinnelige pynteinnfall. Pus var i alle fall ekstatisk, og ville spise opp hele bærsamlingen i ett jafs. Kattesnop med kattemynte vil hun ikke ha, men rognebær? Nam nam. Nå var det kanskje ikke den type oppmerksomhet jeg var ute etter rundt mitt lille bærprosjekt, men alt hjelper.

Og mens jeg arbeidet, tenkte jeg på hva i alle dager jeg skulle bruke lenkene til, for å bevise at jeg ikke hadde mistet forstanden med sommerens sol.


- Smykke / armbånd / krone (naturligvis ikke typen du går på byen med, men rituelt eller bare til sabbatene).
- Lager du mange nok kan du henge dem i vinduet, og når høstsolen skinner på dem får du en vakker dyprød farge.
- Tvinn lenkene rundt stearinlys til pynt.
- Pynt alteret eller middagsbordet med dem.
- Tvinn dem rundt håndtaket på kurver med frukt og grønnsaker til ofring.
- Spar dem til juledekorasjon.


- Og sist, men ikke minst, la lenkene forbli kattemat. Det var i alle fall det som skjedde med mine natten etter jeg hadde laget dem og hengt dem opp til tørking. Dette var alt som var igjen, bortsett fra et tonn med rognebær utover kjøkkengulvet. Da fikk JEG en kald manneskulder. 1 - 0 til katta.

fredag 11. juni 2010

Egyptisk Mytologi - en kjapp, ufullstendig oversikt...

Dette er en meget ufullstendig, men kjapp oversikt over egyptisk mytologi. Dette er ikke en personlig interesse for meg, så det blir med dette for nå.

Amon
Til å begynne med var han en vindgud og en mindre fruktbarhetsgud, men innen 150 år hadde han erstattet guden Montu, en krigsgud, som Thebens hovedguddom. Etter hvert gikk han fra å være gud for fruktbarhet hos dyr til gud for jordbruk, og han var ansvarlig for gode avlinger. Ettersom populariteten hans vokste, valgte faraoene ham til deres egen personlige gud, og under deres innflytelse ble han solgud, og fikk tilnavnet Ra. Amon-Ra. Det ble også sagt at han var med på å skape universet, og hans andre aspekt er som krigsgud. Grekerene sammenlignet ham med Zevs, den øverste sjefsguden i gresk mytologi.

Symbolene hans er en spesiell type sau, Ramsau, som bare fantes i det området han beskyttet, og gåsen, som assosieres med fruktbarhet.. I templene hans var det sfinxer med ramsauhoder. Røkelse var også viktig i tilbedelsen av ham, og det ble sagt at dråper av reneste frankincense ble formet fra svetten hans.

Amon er avbildet som en mann med en krone/hodeplagg prydet med to høye plater og en solskive.

Anhur
Han var opprinnelig Abydosområdets lokale gud. Han hadde forbindelse med solen, men var mer populær som krigsgud. Grekerene identifiserte ham med Ares.

Anubis
For mange århundrer siden var Anubis hovedguden over de døde. Senere da Osiris’ rolle forandret seg fra vegetasjonsgud til dødsgud, sto Osiris høyere i rang enn Anubis. Men Anubis hadde fremdeles en viktig rolle i begravelsesrettighetene, og ble regnet som sønn av Osiris og Nephtys. Det var Anubis, hjulpet av sin mor og tante, Nephtys og Isis, som balsamerte den myrdede Osiris’ kropp, og oppfant den kjente metoden å kle kroppen i bandasjer, og å formulere balsameringsoljene. Som Osiris’ balsamér, ble Anubis også guden for balsamérer.

Når et menneske døde, og skulle dra videre til neste liv, måtte den avdøde gjennom en test for å bevise at han eller hun var verdt å entre livet etter døden. Som en del av denne testen tok Anubis den dødes hjerte og veide det på vektene hans mot en fjær, sannhetsgudinnen Ma’ats symbol. I nærheten sto Toth og skrev ned hendelsene. Deretter sto den døde overfor hver av de 42 gudene, og måtte til hver av dem benekte at han hadde begått noen av de 42 syndene. Om den avdøde passerte prøvelsen ble av Horus ført til Osiris, som på sin trone, ved Nephtys og Isis, ga ham innpass til livet etter døden. Men for dem som ikke passerte prøven, var straffen hard. Utenfor dommens hall lå monsteret Beby ”ødeleggeren” og ventet på å fortære dem.
Guden Wapwawet var ganske lik Anubis. Han var også de dødes gud, og hadde hundehode, som derimot var farget hvitt.

Anubis ble fremstilt som et menneske med hundehode eller sjakalhode, og finnes på mange gravutsmykninger.

Anuket
Eller Anukis. Hun var opprinnelig gudinne for elven i Assuanområdet. Takket være Nilens rolle med hensyn til avlingene, ble hun fruktbarhetsgudinne, og assosieres med lettsindighet.

Apis
Tyrguden. Han ble tilbedt i form av en svart tyr, som ble drept hvert 25. år og erstattet av en nyfødt tyrkalv. Den nye tyrkalven ble senere ført til Memphis. Tyrene ble balsamert og begravet.

Aton
Eller Aten. Han er den rivaliserende guden til Amon. Han var opprinnelig en tidlig solgud, men han ble opphøyet til den høyeste og altomfattende guden, opphavet til alt levende, av kong Akhenaten. Akhenaten gikk bort fra de tradisjoner som hadde eksistert i over tusen år før ham, og adopterte Aton som hele Egypts gud. Det samme året bygget han og hans kone Nefertiti en ny hovedstad fra hvor de styrte sitt imperium. For å fremme dyrkelsen av Aton, stengte Akhenaton de rivaliserende gudenes templer. Han opphøyde seg selv til selveste faren og den fysiske kroppen til Ra og Aton. Det å bytte ut guder på denne måten var ikke noe nytt i seg selv, men han fjernet også Osiris og de andre gudene fra den offisielle statsreligionen, uten å erstatte dem med noen andre. Folk ble da tvunget til å tilbe Aton, uten å ha sine personlige religioner. Ikke overraskende ble han ganske upopulær, og ved slutten av hans herskeperiode hadde dyrkelsen av Aton allerede begynt å falme. Da han døde var reversen tilbake til de gamle gude-tradisjonene rask.

Aton ble ikke oppfunnet av kong Akhenaten, men hadde sin opprinnelse i fortiden. Ordet ”aten” kunne opprinnelig bli brukt for å beskrive et hvilket som helst rundt objekt, det være seg månen eller speil.

Aton ble ikke avbildet som de andre gudene, ved dyreformer eller menneskeformer, men han ble representert ved en solskive. Det ble tenkt at Aton gjennom solens vandring over himmelen, hver dag fikk med seg alt som skjedde. Senere ble solen avbildet med armlignende streker som holdt ankher, som representerte de fordelaktige, livgivende kreftene til Aton.
Aton bryr seg om alt, ingenting er for smått for ham.

Atum
Han var en solgud, og ifølge prestene i hans kult, skaperen av universet. Navnet hans kommer fra et ord som betydde både ”å være komplett” og ”å skape en slutt av”. Dette sees i hans posisjon som far til gudene. Han var den første guden av heliopolis, og oversteg Ra, men selv fra de tidligere tider ble de to sammenlignet. De er henger sammen fra legendene, og mange likheter eksisterer i historiene som assosieres med dem. Noen ganger representerte Atum kveldssolen, mens Ra var morgensolen.

I kunsten vises Atum med det samlede Egypts doble krone, og som skaperen, bærer han på en ankh, livets symbol. Flere dyr ble assosiert med ham, inkludert løven, oksen, øglen og slangen. I slangeform representerer Atum konseptet av universets ende, der bare han og Osiris vil overleve.

Bastet
Egypterenes kattegudinne.
Bastet var opprinnelig en løvegudinne, men ble mer assosiert med katten, og ble regnet som et mildere asspekt av løvegudinnen Sekhmet. Katter var høyt elsket av egypterene, bilder viser dem sittende under stoler, ventende på goder fra festbordet, og i jaktscener hvor de assisterer deres husbond. Det gamle ordet for katt var ”miw”, som tydeligvis reflekterer forsøk på å lyde som en katt. Katter kunne sees på jakt etter slanger, som hadde en spesiell relevans for egypterene, de var ikke bare farlige, men også et symbol på Apep, den demoniske fienden til solguden Ra. Så katter ble solgudens hellige dyr.

Kattefigurer ble ofret til Bastet av hennes tilbedere, for å vinne hennes gunst, og tusenvis av katter ble mumifisert og begravet på spesielle gravplasser.

Bastet avbildes som en kvinne med kattehode. I den ene hånden holder hun en sistrum, et slags raslende musikkinstrument som oftere assosieres med gudinnen Hathor, eller en aegis. I den andre holder hun en kurv. Hun blir ofte forvekslet, kanskje intensjonelt, med Sekhmet, og ble derfor regnet for å være hustru av Ptah. Hennes popularitet varte gjennom hele den egyptiske periode. Hun hadde en sønn, Mihos, med løvehodet, det ”barbariske ansiktet”, løvenes gud.

Som en solgudinne var Bastet gudinne over overflod og glede. Feiringene av hennes orgiske festivaler var velkjent for å være de mest ødslede av alle gudene i Egypt. Under disse festivalene var det forbudt å jakte på løver, da en kunne pådra seg hennes vrede. For hennes tilhengere, var Bastet en jomfrugudinne (til tross for aktivitetene under feiringene av henne og hennes våking av kvinner og barn), og hun ble sammenlignet med grekerenes Artemis.
I andre myter blir Bastet assosiert med månen, snarere enn solen, og blir sett på som månens øye, Horus’ tvilling eller solens øyes tvilling.

Hapi
Nilens elvegud het Hapi. Han ble avbildet som en overvektig mann, dette symboliserte overflod, med en kvinnes bryster, dette representerte elvens livgivende kvaliteter. Ofte holder han et brett med ofre, Nilens gaver. Han bærer en krone av elveleieplanter, lotus og papyrus.
Hapi hadde hustruer i både den nordre og den søndre delen av landet – disse var personifikasjoner av elvebreddene. Han var også fiskene og vannfuglenes beskytter. Hjemmet hans ble påstått å ligge i en grotte på øyen Bigehin i Nilen.

Selv om Hapi representerte Nilens vann, virker det ikke som om han ble holdt ansvarlig for oversvømmelsene, ettersom dette var de mer mektige gudenes avdeling.
Han sees naturlig på som en fruktbarhetsgud.

Hathor
Hathor var den greske formen av navnet Athyr, som grekerene identifiserte med deres egen gudinne Afrodite. Hathors navn kan oversettes til ”Horus’ bolig (eller hus)”, fordi det ble tenkt at Horus, solguden, hvilte ved hennes bryst hver kveld før han ble gjenfødt ved morgengry. Andre kilder fremstiller Hathor som den himmelske ku som fødte universet og alle ting. Hun er ofte representert enten i form av en ku eller med attrubutter som kuhode, kuhorn på hodeplagget eller kuører.

Gjennom den egyptiske perioden ble Hathor regnet for å være gudinne for mange ting, noen som til tider kunne være motsigende. Hun hersket over både himmel- og underverdenen, hun var månegudinne, himmelgudinne og til og med solgudinne. Som modergudinne kunne hun bli forvekslet med Nut og Isis, men hennes hovedattributter avslører at hun var en månegudinne, og hodeplagget hennes består ofte av et par horn (et gammelt måne-symbol) med en måneskive mellom dem. Hun avbildes ofte i en båt, etterson vannet var hennes element.

Mytene gjør det klart at hun var både en giver og en taker av liv, og hun var forbundet med jordbrukets sykluser som gudinne av fuktighet og vegetasjon. I underverdenen hang de dødes sjeler fra bladene på palmer og sikoritrær, og hun gikk blant dem og ga dem tørstslukkende vann. Hennes omtanke for de døde ga henne tilnavnet dronningen av vesten, der det ble trodd at de døde holdt til. Ifølge ”De Dødes Bok” ble de døde som kom til underverdenen møtt av Hathor i form av en ku. Dem som ba om hennes assistanse ved bruk av korrekt ritualfraser kunne vente seg å bli båret av henne på deres vei.

Hun var gudinnen for glede og kjærlighet, musikk, dans og sang. Tempelet hennes i Dendera var huset for beruselse og nytelse. Hun er også forbundet med sistrumen, som ble brukt i hennes ritualer og som hun brukte til å tildele velsignelser.

Hathor var gift med Horus av Edfu, og fikk en sønn, Ihy eller Ahy, sistrumspilleren.
Hathor var forbundet med stjernen Sirius, som står opp rett før morgengryet på den første dagen av Toths måned. Denne dagen var av særskilt betydning for tilhengerene hennes, ettersom dette var dagen for festivalen som feiret hennes fødsel.

Horus
Det var to guder som bar navnet Horus: den første var en solguddom og den andre Sets bror, Osiris og Isis’ andre barn, men i senere tider synes det som om egypterene enten ønsket eller ikke kunne skille mellom de to, og Osiris og Isis’ avkom ble sett på også som en solgud, de to gudene ble til en.

Navnet Horus er en latinsk form for det greske Hores som igjen stammer fra det egyptiske Hor. Navnets opprinnelse kan komme fra samme rot som det egyptiske ordet for ”høy” og ”langt borte”.

Horus ble representert enten som en falk eller en mann med falkehode. De to øynene hans symboliserte de to himmelske figurene, solen og månen, det høyre øye var solen og det venstre månen. Men frasen ”Horus’ øye” refererer vanligvis til månen. Det var dette øyet han mistet til Set, og senere da det ble funnet igjen presenterte han det for Osiris, så han kunne hjelpe Horus med å få satt øyet på plass igjen.

Horus’ fire sønner, Imset, Qebehsenuf, Duamuttef og Hapi var guider for de døde. De representerte de kardinalske punkter og navnene deres var å finne på alle fire sidene av kister. De beskyttet kroppen mot sult, tørst, og våket over organene som ble bevart i krukker.
Falken var hellig for Horus fra de tidligste tider, og bildet av en falk på dens stang ble det hieroglyfiske symbolet for ”gud”. Mange hellige steder var dedikert til ham, og i hver av dem syntes det at de forskjellige prestene utviklet deres egne samling av myter assosiert med guden.
Isis
Datter av Geb og Nut, søster av Osiris, som også ble hennes mann.Isis er det greske navnet for gudinnen egypterene kjenner som Aset eller Eset. Grekerene assosierte henne med deres egen Demeter, Hera og Selene. Hun var en av de mest populære egyptiske guddommene, og med tiden absorberte hun trekk og funksjoner av praktisk talt alle de andre gudinnene.
Isis begynte som en lokal gudinne i det nordre Egypt, hvor et tempel senere ble bygget til hennes ære. Mens hun vokste i berømmelse ble hun kjent som Osiris’ hustru, og mor til Horus. Som familie ble de de mest elskede og respekterte gudene i Egypt.

Da hun assisterte sin mann, Osiris, i å sivilisere Nilens folk, lærte Isis kvinnene måter å male korn, og viste dem hvordan de kunne spinne ull og veve klær. Hun var dyktig i healingkunsten og lærte sine kunnskaper videre til folket.

Etter at Set, Osiris’ bror, hadde kuttet Osiris’ kropp opp i 14 deler, og kastet dem i Nilen, lette Isis frem alle, bortsett fra en del. Det var fallosen, som hadde blitt svelget av en fisk. Ved hjelp av hennes magiske evner satte hun delene sammen og gjenskapte kroppen hans. Så, med hjelp fra Anubis, ble kroppen balsamert og gitt evig liv.

Isis’ magiske kunnskaper var store, men hun ønsket konstant at de var større. Hun var misunnelig på sin bestefar Ra, den viseste og mest kunnskapsrik innen magi av alle gudene. Så hun la en plan. Hun studerte Ras daglige vaner, vurderte hvordan hun kunne lære hemmeligheten ved hans krefter. Da hun så Ra sikle, formet hun av sikkelet hans og jorden, en slange, og fikk ham til å trå på den. Og da han lå for døden samlet alle de andre gudene seg rundt ham. De kunne intet gjøre, men Isis fortalte hva hun hadde gjort, og for å kunne redde ham, måtte han fortelle henne sitt virkelige navn, slik at hun da fikk kjennskap til hemmeligheten av hans krefter. Og slik ble det. Hun reddet Ra med sine nyvunne krefter, og siden den gang har hun vært den mest kraftfulle av gudene, hun hadde kunnskap om alt.

Hieroglyfen som representerer hennes navn er et bilde av en trone. I egyptiske avbildninger er hun ikledd dette symbolet på hodeplagg. I senere versjoner blir hun vist bærende på solskiven støttet av to kuhorn, og noen ganger omringet av to fjær som hun har lånt fra gudinnen Hathor. Andre ganger blir hun avbildet med dragens beskyttende vinger.

Isis var en universell gudinne og ble identifisert med Sothis (det egyptiske navnet på stjernen Sirius), som ligger nær Orion-konstellasjonen. Egypterene identifiserte seinere Orion med Osiris. Isis ble også dyrket under navnet Isothis. Isis avbildes ofte som mor mens hun dier Horus, et bilde som ligner mye på den kristne versjonen.

Khepri
Navnet Khepri har to betydninger, først av alt ”skarabé”, gamle Egypts hellige bille, og ”han som blir til”. Khepri ble representert av en skarabé i ikonifiseringen, og symboliserte den stigende solen, som ble ”født” i øst. Egypterene visualiserte dette som at en bille dyttet solen over himmelen. Bilder av guden viser ham som et menneske med en skarabé til hode. Det ble trodd at skarabeen ble født fra en møkkhaug uten bruk av de vanlige formeringsmetodene. Som resultat ble Khepri likestilt med Atum, den selv- skapende solguden, og senere med Ra. Bilder av Khepri ble funnet i praktisk talt alle templer på grunn av hans assosiasjoner med de evig kraftfulle solgudene.

Amuletter i form av skarabeer ble ganske populære. På undersiden, som var flat, kunne en risse inn formler for hell eller magiske symboler.

Khnum
Khnum var en fruktbarhets- og skapelsesgud. Han var kjent som pottemakerguden, for han blir ofte vist i tegninger i ferd med å modellere menneskelige figurer oppå et pottemakerhjul. Ettersom han skapte menneskeheten, lot han alle menneskene leve en periode på jorden, og ingen kunne overskride den tiden. Navnet hans betyr bokstavlig ”støperen”.

I noen myter ble det fortalt at Khnum skapte det kosmiske egget, etter å ha snudd det på hjulet sitt. Det ble trodd at han ga form til alle ting, både mennesker og guder. Men etter hvert ble han lei av å snurre hjulet sitt, og skapte en ny måte å skape liv på jorden. Han delte hjulet sitt opp i deler, som han plasserte inni alle kvinnelige vesener. Fra den tiden av kunne alle levende ting reprodusere seg selv uten hans innblanding.

Khnum blir vist som en mann med ram – hode (sauehode). Han kan ligne på Amun, men Khnums horn var mer bølget. Khnums hovedsete for dyrkingen var i Abu. Byen var bygget på en øy i Nilen, og mytene binder Khnum til elven. Han giftet seg med Anukis som sies å ha sin opprinnelse i Sudan. Hans andre hustru var hans datter ved Anukis, Satis. Navnet hennes betyr ”hun som løper som en pil”, og hun blir ofte vist med en pil og bue i hånden. På grunn av dette blir hun ofte sammenlignet med grekerenes Hera.

Khonsu
Khonsu var Amun og Nuts adoptivsønn, og han ble det tredje medlemmet av den Thebanske triaden, og erstattet Montu. Av ukjente grunner kalte grekerene ham for Herkules.
Hans vanlige form i egyptisk kunst er den av en ung mann eller barn, bundet som en mumie, med den voksende eller fulle måne på hodet. I hendene, som ikke er borbundet, holder han en krok og et septer.

Khonsus navn ser ut til å stamme fra ordet som betyr ”å krysse” eller ”vandreren”, noe som indikerer at Khonsu betyr ”han som vandrer”, en passende tittel for en månegud. Khonsu hjalp Toth med å skrive ned passerte tider og hendelser, og han var også de sykes healer, og beskyttet mot onde ånder. I tillegg ble han brukt i eksorsisme. Onde ånder ble ofte regnet som kilden til en sykdom, så leger måtte være i stand til å utføre magi. De syke ble brakt til Khonsus templer av hele deres familie, for å bli frisk. De som ikke hadde anledning til å reise ble tilsendt en statue. Khonsu ble forbundet med Horus, Osiris og Isis’ sønn, kanskje fordi han som Horus var barnemedlemmet i triaden, og ble så avbildet med falkehode. Men mer passende var bavianen, hellig for månen, et av hans dyr.

Min
Min, et aspekt av guden Amun, var en av de eldste av de egyptiske guddommene. Hans symbol var en tordenkile og han ble alltid vist som en mann med en erektert fallos. Ved sjeldnere tilfeller med løvehode. Som fruktbarhets- og vegetasjonsgud assosierte grekerene Min med Pan.
Mins kult var en av de som varte lengst, og var størst i omfang. Salaten var, på grunn av dens afrodisiske egenskaper, assosiert med Min, og ved begynnelsen av innhøstningssesongen ble bildet av ham brakt ut i åkeren. Dette formet en sentral del av Mins festivaler, der avlinger ble velsignet, og det ble holdt gymnastiske leker til hans ære. Ettersom han var fruktbarhetsgud ble han også koblet til seksuell energi, og hans fester fikk en litt løssluppen karakter.
Mins hellige dyr var tyren.

Montu
Montu var en haukehodet gud, solguden og krigsguden i øvre Egypt. Selv om han nevnes i tidligere skrifter, var det ikke før seinere at han fikk noe særlig tilhengere. Kongene i det ellevte dynastiet promoterte ham som deres egen lokale gud.

Montu ble sammenlignet og likestilt med Ra, Amun og Horus, og en av hans titler var ”Horus med den sterke armen”, og som Ra dro han over himmelen i et gyllent lys.
Han ble dyrket enten som en mann med hauke- eller oksehode, eller i form av en okse, men da var hodet hans prydet med solskiven og to høye fjær. En hellig okse ble faktisk holdt i templene hans. Det var et sterkt og vilt dyr, med en pels som var kjent for å skifte farge med hver time av dagen.

Ved det ellevte dynastiets fall mistet Montus kult førsterett og han ble overskygget av Amun. Likevel var han fremdeles populær hos de mer krigerske kongene.

Mut
Gudinnen Mut var Amuns hustru, og dermed var hun også himmelgudinne. Navnet hennes betydde bokstavlig ”mor”, og ettersom grekerene likestilte mannen hennes med Zevs, ble hun sammenlignet med Hera. I tidligere tider ble hun tilbedt i form av en gribb, fuglen som i hieroglyfene representerte hennes navn, og på bilder blir hun vist med et hodeplagg formet som en gribb.Relasjonen mellom moderlighet og gribber er vanskelig for oss å forstå, men kan stamme fra gribbenes måte å bre ut vingene på for å beskytte barna sine mens de forer dem. Mut ble identifisert både med Bastet og Sekhmet, og kunne ta form av enten en katt eller løve, hun er faktisk mer assosiert med katter enn gribber.

Hun var mest sannsynligvis den originale gudinnen av Theben og var Amuns hustru da hans kult ble populær i området. Amun og Mut hadde ikke egne barn, men de adopterte først Montu, og seinere Khonsu, som de formet den Thebanske triaden med.

Nefertum
Nefertum var sønn av Ptah og Sekhmet, og det tredje medlemmet av Memphistriaden. Navnet hans betyr ”Atum, den yngre” og derfor forbindes han med Atum av Heliopolis. Han representerte den guddommelige lotusen og var dermed duftens gud.
Grekerene kalte Nefertum Iphtimis, og identifiserte ham med Prometheus, kanskje fordi hans far Ptah ble sagt å ha funnet opp ilden. Han sees ofte i menneskelig form, bærende på en kepesh, eller et kurvet sverd. På hodet bærer han en åpen lotusblomst, og andre ganger følger han sin mors eksempel og har løvehode. Ved Buto i Delta ble han regnet som sønn av Uchet, kobragudinnen, som til tider også tok form av en løvinne.

Neit
Neit, eller Neeth som grekerene kalte henne (hun ble likestilt med deres Athene, krigs- og visdomsgudinne), var beskytter av vestre Delta by av Sais.
Neits navn kan ha sin opprinnelse fra et sverd, det betyr enten ”det som er” eller kanskje mest sannsynlig ”den skremmende”. Det første viser til hennes rolle som skaper, og det siste til hennes posisjon som krigsgudinne.

Hun representeres visuelt som en kvinne bærende på en krone fra nedre Egypt, som var kjent som ”net”, noe som foreslår at hun opprinnelig var en personifisering av kronen selv. Symbolet hennes var bien, som gjennom alle tidsaldre har blitt assosiert med kongelighet og har vært symbol på kongeskap.

I tidligere tider var hun jaktgudinne (som Athene). Dette representeres i hennes personlige emblem, som var to kryssede piler over et skjold og et par buer i en enkelt buekasse. I tidligere begravelsesritualer ble våpen og kniver plassert rundt kisten, og dette kan ha hatt sammenheng med hennes kult.

Ra, solgudens, tilhengere trodde at Neit var hans mor. Ifølge tidligere myter var hun den første av alle guder og at etter hun hadde skapt hele verden alene, ble hun jomfrumoderen av solen. Hun var egypterenes store modergudinne. Myter beskriver hvordan hun sto opp fra de kaotiske havene, og skapte den primære jorden å hvile på. Så høynet hun stemmen og skapte de første gudene. Til slutt fødte hun solen, som reiste seg som et barn på den vestre horisonten. Ettersom hun var den første på jorden som fødte, var det hun som fant opp denne akten, og hun regjerte over fødsler av de dødelige.

Som visdomsgudinne var det til henne gudene kom for å få råd. Som mange andre egyptiske guder var katten hennes hellige dyr. Neit var en av de fire gudinnene som voktet de dødes kropp og de kanopiske krukkene, som ble voktet av Horus’ fire sønner. Hun var kjent som veverenes beskytter, mumiebandasjer og bandasjer ble kalt Neits gave.

Den greske historikeren Plutarch skrev ned en inskripsjon fra Neits tempel i Sais, som sa:
”Jeg er alt som har vært, som er, og alt som vil bli. Ingen dødelig har ennå klart å løfte det sløret som dekker meg.”

Nekhebet
Nekhebet ble dyrket i byen Nekheb i Sør-Egypt. I form av en gribbegudinne beskyttet Nekhebet kongene i øvre Egypt, slik som gudinnen Edjo beskyttet kongene i nedre Egypt.
Avbildninger viser henne bærende på øvre Egypts hvite krone, som hun assosieres med. På smykker og papyruskunst vises hun med vignene strakt ut i beskyttelse, ofte plassert over faraoene, og i klørene har hun det hieroglyfiske symbolet, shem, som betyr ”å omsirkle” og ”uendelig” og representerer herskap over alt det solen omringer.

Nekhebet regnes også som gudinne for barnefødsler, hun ser etter mødre og barn, og kan sees på bilder der hun dier kongebarnet, og av og til kongen selv.

Nephtys
Hun var datter av Geb og Nut, og søster og hustru til Set. Lojaliteten hennes var derimot rettet mot Osiris og Isis, hennes bror og søster, fremfor ektemannen, for hun hjalp Isis med å samle de spredte delene av Osiris, som hadde blitt kastet i Nilen av Set, og sammen balsamerte de kroppen hans. Sammen med Isis sørget hun over Osiris’ død og ble seinere beskytter av de døde sammen med Isis, Neit og Selket. Ifølge en annen myte oppmuntret hun Osiris til å drikke en stor mengde vin, og forførte ham, hvorpå hun fødte guden Anubis. Den egyptiske formen for navnet hennes var Nebethoot eller Nebthet og hun var iført hieroglyfen, for hennes navn på hodet. Som sin søster Isis er hun av og til vist med vingede armer og kunne ta form av en drage.

Nun
Nun eller Nu var navnet egypterene ga det kaoset som eksisterte før form. Denne guden var personifiseringen av havet, den mørke væsken som inneholdt potensialet for alle ting.
Tekstene forklarer Nun uten overflate, mens han strakk seg ut i hver retning lenger enn fantasien kunne fatte. Fra ham kom Ra, skaperen. Etter skapelsen av universet fortsatte Nun å eksistere, utenfor universets grenser, i jordens hav og vann og i de hellige innsjøene og i Nilen.
I religiøs kunst vises han som en skjegget mann, opp til midjen i vann og støttende på den hellige solkulen.

Osiris
Navnet Osiris var den greske formen for det egyptiske Usire, og grekerene identifiserte ham med deres egen gud for underverdenen, Dionysos og Hades. Osiris presenteres som en mann kledd i mumiebandasjer. I de korsede armene hans holder han den seremonielle kroken og en slags pisk, fleil. På hodet bærer han den høye hvite kronen til øvre Egypt. Ofte er huden hans farget grønn, noe som symboliserte regenerasjon og vekst.

I begynnelsen var Osiris en vegetasjonsgud som bestemte over avlingenes død og gjenfødsel, men seinere ble han assosiert med menneskenes død og som begravelsesgud var han en av de mest hedrede og populære gudene i Egypt.

Da Osiris ble født lød det vakker sang over himmelen, og en stamme sa:”Nå har Herren over alle ting kommet”. Gleden i landet var stor, og ryktene om at en stor og vis konge hadde blitt født blant dem spredtes på begge sider av Nilen.

Ifølge de egyptiske mytene var Osiris en gang konge på jorden, og sammen med sin hustru Isis siviliserte de de barbariske menneskene. De lærte menneskene jordbruk, hvordan å gro avlinger og hvordan male kornet til mel for bruk i brød. Så lærte de dem hvordan de kunne dyrke og lage vin og øl. Osiris grunnla også templene, og dekorerte dem med inskripsjoner, statuer og malerier. Han formulerte ritualer for dyrkelse og religiøse øvelser, konstruerte byer og ga innbyggerene lover, som oppmuntret menneskene til å leve hederlige liv. Da han var fornøyd med Egypts folk, dro han utenlands, sammen med Toth, Anubis og Wapwawet for å sivilisere resten av verden.

Set, Osiris’ bror, var sjalu på Isis’ makt og posisjon, da hun var igjen etter at Osiris hadde reist ut for å sivilisere verden. Han prøvde å ta tronen selv, men Isis var vis og sterk, og overvant ham raskt.

Da Osiris hadde sivilisert verden på en ytterst harmonisk måte, uten hjelp av våpen eller tvang, kom han tilbake til Egypt., og fant landet harmonisk og fredfullt under Isis’ styre. Men etter en stund begynte sjalusien å ulme i Set igjen, og han planla brorens ødeleggelse. Sammen med Etiopias dronning formet han en allianse, og ventet på sin sjanse. Han fikk laget en kiste etter kongens kroppsmål, og holdt en fest for Osiris’ hjemkomst, der hans allierte var blant deltakerene. Under festen ble den vakre kisten Set hadde fått laget vist frem, under stor beundring fra folket. Set sa, som i spøk, at den kisten passet, skulle få den, og fikk Osiris til å prøve den. Da kongen var nedi kisten, slengte Sets allierte lokket på kisten, og spikret det fast. Den vakre kisten hadde blitt en dødelig kiste. Set fikk kisten båret til Nilen, hvor den ble senket i vannet.Nyheten om dette nådde Isis, og hun dro ut for å lete etter sin makes kropp, for hun visste at en død ikke kunne hvile i fred uten de riktige seremonier og ritualer. Hun lette vel og lenge, og ved hjelp av orakler fikk hun vite at kisten lå på en strand i Blybos, og på kisten vokste det en tamorisk busk, som var så vakker, at kongen i Blybos kuttet den ned og brukte den til tak.

Isis dro til Blybos. Utenfor kongens palass satt hun ved en fontene, og snakket bare med dronningens egne terner, og hun var ytterst hjelpsom mot dem. Hun flettet håret deres ytterst vakkert, og parfymerte dem med sin ånde. Da ternene kom tilbake til dronningen, fortalte de om denne merkelige kvinnen. Dronningens nysgjerrighet ble straks vekket, og hun kalte Isis til palasset og ble så imponert av hennes kunnskaper at hun ga henne jobben som pleierske for sin sønn.Men mørke rykter spredte seg om henne. Det ble sagt at hun hver kveld, da alle hadde trukket seg tilbake til kammersene sine, gikk hun ut i den store hallen, laget et bål og kastet den unge prinsen hun hadde ansvaret for inn i flammene. Så forvandlet hun seg til en svale og fløy rundt søylen som var bygget av busken på Osiris’ kiste, i sorgfull sang.Dronningen ville se om ryktene var sanne, og gjemte seg i hallen. Men da Isis kom, og kastet barnet i flammene, for hun frem med et skrik og hentet barnet ut igjen. Isis irettesatte henne da, og sa at ved dronningens handling, hadde hun røvet sin sønn fra sjansen til evig liv. Isis forklarte sin sanne identitet, og avslørte hvorfor hun var kommet til Blybos. Til slutt ba hun så inderlig om hun ikke kunne få søylen som inneholdt hennes avdøde manns kiste, og det fikk hun. Med kisten seilte hun tilbake til Egypt.

Imellomtiden hadde Set tatt over den ledige tronen, og styrte landet dårlig. Da Isis kom tilbake til Egypt, jaget Set henne som en flyktning, og hun trakk seg tilbake til sumpen i Delta. Men bestefaren hennes, Ra, så henne og sendte guden Anubis som hennes guide.
Isis gjemte Osiris’ kiste, men Set fant den likevel, og delte Osiris opp i 14 deler, som han kastet i Nilen, i den tro om at krokodillene ville spise dem. Men krokodillene åt dem ikke, på grunn av deres kjærlighet for Osiris og deres frykt for Isis’ vrede, og bitene ble båret opp på land av Nilens vann. Bare en del av Osiris’ kropp ble spist, og det var fallosen. Da Isis oppdaget Sets handling, ble hun fylt av en enda dypere sorg enn før. Sammen med hennes søster Nephtys seilet hun nedover Nilen og fant alle bitene.Ifølge en versjon av historien begravet Isis hver del i jorden, og der vokste det frem et tempel i hans navn.

En annen versjon forteller hvordan Anubis og Toth steg ned fra himmelen for å assistere Isis og Nephtys. Sammen gjorde de Osiris hel igjen, og mumifiserte ham. Isis tok form av en glente, og brukte vingene sine til å blåse luft i neseborene hans, og ga sjelen hans liv og tillot den å dra til underverdenen. Fremdeles i form av en fugl hvilte hun på kroppen hans og ved hjelp av magi unnfanget hun deres sønn Horus.

Set regjerte i mange år, og Isis holdt seg skjult sammen med sønnen Horus. Horus vokste seg sterk og lærte seg å kjempe. Han ventet bare på den dagen da han kunne hevne sin fars morder.
I sumpen i Delta, samlet Horus en hær av trofaste tilhengere av hans far, og etter et tegn fra hans far, marsjerte de til kamp mot Set, og vant. Selv mistet Horus et øye til Set. Etter krigen kom Toth ned fra himmelen og helet begges sår, og Set ble kalt opp til gudenes råd for hans forbrytelser. De bestemte at Horus var Egypts rette konge, og han ble en elsket hersker, som sin far. Men snart ble også Horus lei av jordlig kongskap, og ga tronen sin videre til menneskelige etterfølgere. Fra den gang av var gudenes herredømme på jorden over. Konger på jorden tok navnet Horus gjennom livet, og Osiris etter døden.

Pakhet
Pakhet, hvis navn betyr ”hun som klorer”, var en lokal løvegudinne i øvre Egypt. Grekerene identifiserte henne med Artemis.

Ptah
Ptah, hans hustru Sekhmet og hans sønn Nefertum utgjorde den Memfiske triaden. Ptah ble assosiert med Hefaistos av grekerene, og ettersom han var smedenes gud, kalte romerene ham for Vulcanos. Ptah var jordgud og var i forbindelse med underverdenen.
Visuelt ble han presentert som en mann kledd i mumiebandasjer , og i de frie hendene holdt et septer, djeden og ankhen, som symboliserte dominasjon, stabilitet og liv. Av og til hadde han en krok og en fleil, eller pisk, det samme som Osiris, fordi han delte mange attributter med ham.
I Memfis ble han trodd å være den opprinnelige skaperen, før Nun og det primale kaoset. Ved et lengre forsøk på meditasjon og som helt ut av kjærlighet brakte han Nun til live, sammen med Nunet, hans kvinnelige motpart. Nun og Nunet ga igjen liv til Atum som fikk tittelen ”Ptahs tanke”, og som ble sett på som Ptahs hjerte. Toth ble skapt og kalt ”Ptahs tunge”, for det var gjennom Toths at alt fikk navn.

Under det tyvende dynastiet sto Ptah bare under Ra og Amun, som den tredje guden. Det ble trodd at det var han som hadde oppfunnet metodene og teknikkene til håndverkere og ble murerenes gud.

Sør for Ptahs tempel i Memfis ble det holdt en okse, kalt Hap, eller Apis, som grekerene kalte ham. Dette dyret ble regnet for å være den fysiske manifestasjonen av Ptah. Oksen fikk sitt eget harem av kyr, og ble tatt godt hånd om. Denne oksen ble ofte valgt utifra visse tegn, den hadde svart skinn med hvite flekker på ryggen og en trekantet flekk i pannen. Da oksen døde ble det leitet etter en ny kalv som skulle ta dens plass.

Ra
Ra var den store solguden av Heliopolis, solens by. Ordet ra betydde trolig ”skaper”.Ra hadde mange former og mange navn. Den viktigste av disse var kanskje Ra-Harrakte, som ble fremstilt i egyptisk kunst som en gud med falkehode, solskive og en kobra. Harrakte var spesielt en manifestasjon av Horus. Det var i hans forkledning at solguden ble tilbedt i Heliopolis.
Heliopolis var Ras kults hovedsenter. Der utropte prestene hans at det var her han først hadde blitt manifestert. Besøkende ble vist det nøyaktige stedet hvor han hadde entret eksistensen, og at det var der den primale åsen hadde stått, etter å ha oppstått fra Nuns kaos.
Ifølge Heliopoliske myter het Ra opprinnelig Atum. Først lå han stille inni Nun, innpakket i en lotusknopp. Med øynene og munnen lukket holdt han hans skarpe flamme av sollys trygg fra kaosets knusende kraft. Men til slutt ble han lei av ikke å gjøre noe, og klatret opp fra mørket og viste seg frem i all sin flammende glans. Han var ikke lenger Atum, han var Ra.
Så formet han de første gudene. Shu og hans søster Tefnut, de ga liv til tvillingene Geb og Nut, som igjen fikk Osiris, Isis, Set og Nephtys. Ra og de åtte gudene utgjorde Ogdoaden, og ble tilbedt sammen i Heliopolis.Selv om Ra var far til Shu og Tefnut, hadde han selv ingen partner før han seinere ble gitt en hustru, Rat.Etterpå kom de andre gudene til verden, og seinere menneskeheten, alle født av Ras søte tårer.

Universet Ra hadde skapt for sine barn å leve i var annerledes fra den nåværende verden. Det var kjent som ”Den Første Tid”, og var en tidsalder da guder og mennesker vandret side ved side på jorden. Ra selv, var den første kongen på jorden, og han hersket fra Heliopolis med Ma’at, hans datter, sannhetens - og rettferdighetens personifikasjon, ved hans side. Det ble sagt at hver dag reiste Ra seg etter frokosten, og bordet sin hellige båt.
Etter en tid ble Ra bekymret for sitt liv på jorden, og ville helst overlate ansvaret til noen andre, så Nut tok form av en ku, løftet ryggen, og samtidig Ra opp i himmelen. Ved solgudens avtredelse, tok Toth, måneguden, hans plass og hersket over joden. Fra da av kunne Ra sees reisende over himmelen i sin båt, hver dag.

Sebek
Sebek, som ble kalt Suchos av grekerene, var en krokodillegud som var mye avholdt av kongene i det tolvte og trettende dynastiet.

tirsdag 9. februar 2010

Blodsøtt...

Jeg har vært skremmefascinert av blodappelsiner helt fra barndommen av, naturligvis på grunn av navnet, men det ga seg ikke heller da jeg for ikke lenge siden fant ut at etter at Bama skiftet blodappelsinens navn til "Røde Appelsiner" i 2006, økte salget med 70%! Jeg er tydeligvis ikke den eneste som har et anstrengt forhold til frukten, men at det sto så dårlig til ante jeg ikke. Nå har det seg slik at det sikkert har noe å gjøre med relanseringen og mersalg på grunn av økt eksponering i butikkene, men morsomme fakta er det likeså.

Så, til ære for alle oss liksomvampyrer, skal jeg dele en deilig oppskrift jeg brukte til Lysmesse. Lysmesse handler om solen, og appelsiner er et sterkt solsymbol, både i fargen og formen, så hva passer vel bedre enn å blande blodappelsin, som er sesongvare akkurat nå, og snø, som representerer sesongen, og lage blodappelsinsorbét?

"Denne e ikkje blodfarget"- Blodappelsinsorbét:

1/2 liter vann
375 gram sukker / 200 gram melis
3 store eller 4 små blodappelsiner (de kan være ganske små i størrelse)
(1/2 sitron)
(1 liten klype malt ingefær)


Rasp skall av 1 av appelsinene og sitronen (om du bruker rivjern, velg den siden som gir minst rasp, eller får du tenna full av skallbiter).

Skjær det resterende skallet av appelsinene og kutt ut kjernehusene med en skarp kniv (slik at du skiller de saftige delene fra skinnet). Press ut resten av saften av både appelsinene og sitronen og samle alt i en bolle. Stavmiks livskiten ut av det hele, til du har en klumpefri puré.

Sett inn diverse vittigheter om hva innholdet i bollen ser ut som. Har du sarte samboere, lås døren til kjøkkenet. Noen ting er kun for innvidde øyne.

Ha vannet i en kasserolle sammen med sukkeret og ingefæren (jo mer skallrasp og ingefær du tilsetter, jo mer vil smaken stikke på tungen, så vær forsiktig). Kok opp til sukkeret løser seg opp, tilsett blodappelsinpuréen og la det hele småkoke et par minutter for å trekke mest mulig smak ut av skallraspet.

Avkjøl væsken i en time i romtemperatur, og hell den over i en tom iskremboks eller plastbolle. Er du perfeksjonist kan du sile væsken for å unngå fruktbiter, men jeg velger alltid den late måten, da kan jeg alltid kalle det hjemmelaget etterpå ;)



Har du iskremmaskin skal jeg late som om jeg ikke hørte det. For alle oss andre setter vi boksen i fryseren. Etter 30 min. til 1 time tar du den ut og angriper sorbéten med stavmikseren for å unngå isbiter. Gjenta 2-3 ganger til hver halvtime eller time, og la så herligheten stå i fred et par timer, eller over natten.

Da skal sorbéten se noenlunde slik ut, litt skuffende i farge, den er mer lakserosa enn rød, men det kommer an på fargen på appelsinene.









Og slik ser resultatet ut...i fem minutter før det blir fortært. Heldigvis er det ganske mye å ta av, så du kan fint servere dette til 4-5 personer.

Nå skal jeg drømme videre om hvordan dette smaker på en varm sommerdag...

Bekymret?



Bekymringsdukker (fra spansk ” muñecas quitapenas”, ”dukker som fjerner bekymringer”) er pittesmå fargerike fyrstikkdukker som stammer fra Guatemala og Mayaene. De er tradisjonelt brukt av barn (som regel) som sliter med å sove på grunn av bekymringer, barnet vil holde dukkene i hånden, fortelle dem hva han eller hun bekymrer seg for, og legge dem under puten for natten. Det sies at dukkene overtar bekymringen slik at barnet kan sove godt hele natten, men tradisjonelt sett var det også en fare for at barnet aldri våknet igjen, fordi man mente dukkene stakk av med sitt offer.

Nå skal det ganske mye til for at disse dukkene skal klare å bære meg av sted i nattens mulm og mørke, men jeg fikk disse dukkene av en venn som hadde vært i Guatemala, og det viser seg at dette er et populært turistkjøp fordi de er så små og lette å ta med seg hjem. I tillegg er det en liten kuriositet som jeg i alle fall aldri hadde hørt om før jeg slo det opp. Dukkene har også blitt brukt på sykehus for å roe ned barn som har alvorlige sykdommer, og erstatter drømmefangere for å holde vonde drømmer borte.

Har jeg brukt dem? Ja. Virket det? Ja. Du får ut av det det du legger i det. Dukken fjerner ikke angst og redsel med et trylleslag, men det er en mental øvelse i å legge fra seg vonde tanker før man legger seg, for å oppnå bedre søvn. Legger du krystaller eller urter under puten for å huske eller provosere frem en spesiell type drømmer, fungerer dette på akkurat samme måte. Du holder dem i hånden for å lade dem med dine energier, snakk til dukkene eller visualiser hva du vil skal skje. Sliter du med angst kan du bære dem med deg i lommen, bh-en, hånden eller i en liten pung. Bruk dem for å erstatte dukker / poppets i bindende magi, de er enkle å lage og tar liten plass, noe som er bra dersom du bor med andre som ville få deg innlagt på mentalsykehus dersom de fant voodoodukker rundt omkring i huset. Bruk kun én dukke om gangen, og bytt dem hver natt.

For å lage en bekymringsdukke trenger du en tannpiker eller en liten treflis på ca. 2 - 3 cm (men du kan også bruke klesklyper av tre), surr tynn tråd om den ene tuppen (hodet) og svi tråden slik at den blir svart og ligner på hår. Bruk tynn metalltråd som du kan forme, surr den om pinnen for å lage armer og bein, og gå over igjen med fargerikt garn eller broderingstråd for å lage genser og bukser, eller klipp ut stoffbiter til skjørt og lim dem rett på pinnen. Tegn så ansikt på dukken med tusj eller blekk. Det er vanligst å lage et sett med seks dukker. Oppbevar dem i en fyrstikkeske eller annen boks når du ikke bruker dem.


lørdag 6. februar 2010

Boks- og Eskemani

Et eller annet sted inni meg ligger det en liten bokssamler. Det slo meg i dag da jeg gikk gjennom "skumleskapet" mitt med alle urter, oljer, redskaper, bøker og flasker...og bokser og esker. Der er flust med bokser i alle varianter og av alle materialer, noen er i bruk, andre er tomme. Jeg skal, i mitt forsvar, si at de fleste boksene har vært gaver, men det hjelper heller ikke at jeg er uhelbredelig forelsket i alt som kan skjule hemmelige ting på en dekorativ måte. Selv om boksene står tomme, så tilfredsstiller det meg på en morsom, sykelig måte å se bokser stablet overalt, og jeg tør påstå at jeg kan klandre eventyr og myter for denne ulykken, Pandoras eske for eksempel (selv om den eneste ondskapen som tyter ut av mine bokser bare er mygg fra i fjor), trylleesker og magiske skrin. Dette er en skjult hobby som strekker seg langt over alle jenters drøm om å ha et smykkeskrin, men jeg overlater til Freud å fortelle meg hvilke syke intensjoner ubevisstheten min har for meg med denne boksmanien.


Jeg tror det hele begynte med dette skrinet. Det laget jeg i sløydtimen på barneskolen, og man trenger ikke mye hjernekraft for å forstå at her har vi med et drømmende barn å gjøre:

Deretter begynner man å tjene penger, og da kommer det dørselgere løpende fra alle kanter, i dette tilfellet var den en islandsk kar som hadde laget små trebokser for å tjene penger til en barneorganisasjon på Island jeg ikke lenger husker navnet på. Pen er den i alle fall, men alt den har rommet alle disse årene er en liten fjær fra en kakadue:




Etter et særdeles vellykket gresskarkjøp til Allehelgensaften et par år tilbake, fikk jeg med denne digre pappkassen. Kasser = gratis oppbevaring for alt skrot jeg ikke klarer å kvitte meg med, og det skader jo ikke at denne har et vakkert selvportrett på forsiden:


Noen ting går i arv:


Mens andre bokser mottas som gaver fra alle verdenshjørner fra reisesyke familiemedlemmer. Dette er en treboks for røkelseskjegler (som jeg ikke har klart å ligge unna) fra røkelsesmekkaet Indonesia, og en utrolig søt, men litt skummel, metallboks med vakre detaljer på sidene og et teateransikt under grønt glass/stein, som jeg ikke aner hvor er fra. Alt jeg vet er at det kribler dypt nede i amulettiversjelen min når jeg ser disse:






Som sagt er dette bare et lite utvalg, men jeg er veldig interessert i å høre om andre har en lik forkjærlighet for bokser og esker. Hvilke bokser samler du på, og vet du hvorfor?

fredag 29. januar 2010

Årets største Fullmåne


På lørdag 30. januar er månen 50.000 kilometer nærmere jorda enn vanlig, 14 prosent bredere og 30 prosent mer lyssterk. Månen kommer opp like etter klokken 17.00 i Oslo og går ned like før kl. 08.00 søndag morgen, og den er like full som en singel mann på byen. Så dra frem kikkerten og tell kratere, og ha en riktig fin esbat :D


Bein og Knokler

Hva?
Ja, jeg snakker om bein, knokler, skjelett, og ja, det er litt creepy for den som har et anstrengt forhold til død og forgjengelighet. Det høres ut som den typiske hekseklisjéen, flaggermusknokler og froskeøyne går i gryten til stor fryd for barn i all aldre, men ett sted stammer det alt fra. I mange kulturer har bein opp gjennom tidene vært ansett som en måte å ha kontakt med de døde, få hjelp til spådom og magi, noe å lage vakre dekorasjoner av, skremmende forkledninger, de er både inspirerende og mystisk. For en som tror på et liv etter døden, må knokler av et forlengst formuldet menneske virke som en påminner om at man må forlate objektet vårt forfengelige jeg er så opptatt av for å kunne tre inn i mer hellige sfærer. Derfor kan klokler sees som noe veldig praktisk og jordlig som det ikke er plass til i andre verdener, men likevel har de fått så stor påvirkning på oss mennesker.

Hodeskallen har, etter Shakespeares Hamlet, blitt et tegn på poetens arbeidsprosess, kreativitet, skrivekunst, inspirasjon osv. Det er den positive siden, og negativt sett opplever mange skallen som skremmende, som symbol på død har den blitt brukt i flagg og emblemer for hærer og opprørske grupper for å sette frykt i motstanderen, og på grunn av denne assosiasjonen er den derfor brukt som dekorasjon under Allehelgensfeiringer og De dødes dag, og er generelt et uggent symbol i vår tids kultur. Mumier har blitt malt, knust og brukt i all slags overtroisk magi, likeledes har knokler av berømte skjeletter og lignende utstillinger blitt stjålet og båret som amuletter. I hoodoo sies det at bein fra en svart katt kan gjøre deg usynlig, vinne tilbake en tapt kjærlighet eller gi deg vinnerlykke i gambling, og egyptiske kattemumier har vært svært populære amuletter.

Arkeologisk sett er de dødes levninger noe spennende, fordi de forteller oss mye om fortiden og måten mennesker og dyr levde på. På samme måte kan vi bruke knokler i magien for å låne av den vise dødes egenskaper og kunnskaper for å hjelpe oss som fremdeles har levende kropper. For meg er ikke det skremmende, det er snarere som å prate med og få råd av en slektning eller venn du er svært glad i, men som dessverre har gått bort. Det er som å bære et smykke du har arvet etter bestemoren din, fordi hun betydde mye for deg.

Grunnen til at mange synes klokler er skremmende og ekle, er fordi vi i vår tid er veldig atskilt fra andre mennesker dødsprosess. Vi dør på sykehus i stedet for hjemme blant slektninger, og vi har egne folk til å ta seg av kroppene våre etterpå. De fleste mennesker i dag vil aldri se menneskeknokler annet enn på tv eller bilder, og dette distanserer oss fra det faktum at skjelettet er en like naturlig del av oss som den huden vi tar på hver dag. En annen grunn kan rett og slett være at det er en tungvint prosess å skaffe seg bein og knokler, og det er nok litt uglesett, selv innen paganismen. Tenk om beinsamlingen ramler ut av skapet når svigermor er på besøk? Prøv å forklare den ;)

Hvorfor?
Hvorfor ikke? Man kan argumentere med at urter, krystaller og stearinlys er til en viss grad aksepterte hjelpemidler i magien (i alle fall for oss paganister), mens dyreskrotter, knokler, kirkegårdsjord, gevir og blod er å gå for langt fordi det skaper sterke reaksjoner hos andre mennesker. Det legger ikke en demper på det faktum at disse hjelpemidlene kan være ti ganger sterkere i hjelp enn alle urter i verden for akkurat deg. Det handler om å prøve å feile, å føle seg frem, det hører vi til stadighet innen paganismen, så hvorfor denne aversjonen mot det som er litt ubehagelig? Magi kan ikke alltid være sukkersøtt, man må lide litt for resultatene, det er min mening. Jo mer anstrengelser du har for å oppnå et resultat innen magien, jo mer tankekraft, energier, følelser og konsentrasjon samler det, og det er akkurat det magi handler om.
Bruker du fjær, skjell, skinn, hår, negler og lignende i formlene dine, er ikke skrittet stort til å avansere med knokler. De representerer sin eier på akkurat samme måte, etter kontakt- og smitteprinsippet under temaet Magiens Regler.

Bein representerer jordelementet, død, rigiditet og styrke (fordi skjelettet er det som holder kroppen oppe), helse, fortiden og våre forfedre, beskyttelse (fordi de kan virke avskrekkende), spådom og generelt alle attributtene knoklenes eier hadde i sitt levende liv.

Hvordan?
Før du begynner å spa opp bestemoren din som døde ti år tilbake, brems litt i svingene. Jeg liker ikke å måtte komme med pekefingeren (jeg er så lei folk som trenger advarsler i hytt og pine, slik det står på pappkrus de serverer kaffe i på kaféer; ”contains hot drink”, no shit, varmt, tenk det!), men vi er såpass opplyste at vi vet at vi ikke kan skade andre for å få det vi vil ha, det gjør andre mennesker vondt, og vi ender opp i kasjotten sammen med bolere og pallespikrere. Vi graver ikke opp graver eller stjeler urner, aller helst ser jeg at du holder den unna menneskeknokler generelt, med mindre du vil ha politiet på døren. Du kan ei heller sende leiemordere etter naboens katt for å kunne utføre en svart katt-formel fra en hoodoo-bok, dyrs liv er selvsagt like hellig som menneskeliv.

Det du KAN gjøre er å lete etter knokler i skog og mark fra naturlig døde dyr og finne ut hvilket dyr de kommer fra (etter du har kokt og vasket dem skikkelig, ikke stink ut huset er du snill ;). Er du lat kan du be slakterier om bein fra slaktede dyr (er du vegetarianer eller veganer, snu deg bort), men slike steder er preget av frykt, panikk og død, og det kan garantert sette spor i dyrets kropp. Derfor kan økologisk dyreoppdrett være et alternativ. Bein fra kjøtt du får kjøpt funker også, svineribbein, kyllingbein, lammelår, fiskebein osv. Har du et husdyr, ta vare på et bein og en bit av pelsen fra dyret når det går bort, da vil du alltid ha dyrets essens med deg. Er du heldig kan du kanskje finne gevir, horn eller tenner.

Personlig har jeg bein fra fugler og mus jeg har funnet i hagen, kyllingbein (ønskebeinet) og fiskebein, ikke noen fantastisk kolleksjon, men finner jeg flere ser jeg det som en gave fra naturen, akkurat slik fjær, steiner, kongler, vakre blomster og insekter er. Skjell har jeg mange av, og jeg tror mange glemmer at også dette har vært den del av et levende vesen, spesielt når man kan få kjøpt dekorasjoner og stearinlys med skjell og tørkede sjøstjerner (som gjerne har blitt plukket opp fra sjøen levende), men fordi det har udelt positive assosiasjoner bundet til det tradisjonelt sett, er det alment akseptert. Så, her er et par forslag til bruk av knokler:

- Har du ritualsmykke eller -klær, pynt dem med bein av ditt favorittdyr / totemdyr.
- Mal knoklene til pulver og bruk det i sjarmer eller sachéter.
- Representer dyret på alteret ved å gi knoklene en fast plass der.
- Du kan spå med knokler (å kaste knokler) ved å tyde posisjonene de lander i på et brett med symboler eller et dyreskinn, eller helt fritt utifra hvilket mønster de lager på bakken. Om du vil kan du blande bein og skjell, småstein og nøtter. Riss symboler på hver side av knoklene (som regel ansees et bein for å ha fire sider) for å symbolisere svar eller hint (for eksempel ja eller nei). Dette er litt som å kaste terninger eller runer, med andre ord.
- Bruk knokler av skremmende dyr til å lage en amulett av halm til å henge ved inngangsdøren for å skremme bort uønskede personer, eller lag en uro av bein.
- Bruk bein som din magiske stav, riss symboler inn i det og flett vakre bånd om enden.
- Om du har evnene og redskapene, lag små figurer eller objekter av bein, f. eks. en nål til syprosjekter (dukker osv.), smykker, runebrikker.

Kilder:
http://trolliord.webs.com/beinogknokler.htm

http://www.readersandrootworkers.org/index.php?title=Category:Throwing_the_Bones_and_Reading_Other_Natural_Curios

http://74.125.77.132/search?q=cache:juX1-82Mh_EJ:www.squidoo.com/blackcatfolklore+bones+magical+properties&cd=22&hl=no&ct=clnk&gl=no

http://www.lofotr.no/pdf/Rapporter/Lofotr%2006.07%20Arbeid%20i%20bein%20og%20gevir.pdf

tirsdag 26. januar 2010

Banandilla

Banan er ikke bare en deilig frukt som kan gjøre deg flau over å spise den på offentlige steder. Den er også like pervers innen magiens verden. Banantreets frukter er feminint ladet, og styres av Vann og Venus, og derfor er det en frukt av kjærlighet, lyst og potens. Det sies at den kan kurere impotens om man bruker den i urteblandinger til magiske formål. Hadde nå det vært sant tror jeg ikke det hadde vært en eneste banan å oppdrive noe sted i hele Norge ;) Det kan jo undres om det da er bananens form som har skapt den magiske myten, eller om det bare er jeg som tenker skittent. God å spise er den i alle fall, og det skader jo ikke forholdet å lage en bananbrødkake til din elskede, slik jeg har gjort i kveld. Og det med potensen får jeg heller komme tilbake til i morgen ;D

"Eg kan ikkje smake nåkke banan i denne"-Bananbrød med Valnøtter og Sjokolade:
Tilgi den snuskete bildeoppstillingen, men jeg ble litt revet med. Bildet lyger litt, da jeg ikke hadde kokesjokolade og brukte kakaopulvet i stedet. Originalen blir lysere og mer nam.

5,75 dl hvetemel
1 ts natron
1 ts bakepulver
2 dl kokesjokolade, hakket
2 dl valnøtter, ristet og hakket
113 gram smør
2,3 dl sukker
2 store egg
2,3 dl banan, most (ca. 2 stk.)
2 ss sitronsaft
1 1/2 ts vaniljesukker
(1 ss kanel)
3 ss rømme

Rør sammen de fire første ingrediensene. Ha den hakkede sjokoladen og valnøttene i en bolle med 1 ts mel og bland dem godt sammen. Rør smøret luftig, tilsett sukkeret og bland godt. Ha så i ett egg om gangen og rør kraftig, før du har i den moste bananen (som du har blandet med sitronsaften for å forhindre den uggne, brune fargen), vaniljesukker, kanel og rømme. Til slutt har du i melblandingen og sjokoladen og nøttene. Ha røren i en smurt brødform, 1 for ett stort brød, eller 2 for litt mindre brød.
Stek ved 175 grader i 50-60 minutter.
Avkjøl og forfør...

søndag 17. januar 2010

Nytt Vanningshull for gamle Troll i Ord

Ser dette bildet kjent ut?
Jeg har fått henvendelser fra flere personer som savner den gamle Troll i Ord-siden etter at jeg flyttet alt materiale over på denne bloggen da Yahoo Geocities pakket snippsekken og dro. En blogg er litt uoversiktlig i forskjell til en nettside når det gjelder å sette opp innholdet etter tema. Det tar fire klikk for å komme frem til basisinformasjonen om paganisme, og det er tross alt det Troll i Ord handler om, og selv jeg har hyttet neven i fortvilelse når jeg skal finne mine egne saker på denne bloggen. Da er det bedre at jeg investerer litt penger i mitt eget domene (halvveis i alle fall), og lager en ny nettside akkurat slik jeg vil ha den. Og det har jeg gjort!

http://trolliord.webs.com/

Her er all den gamle informasjonen lett tilgjengelig, pluss mye nytt. Denne bloggen får heller være en ekstra bonus for oppdateringer. Skjønner du ikke hva jeg snakker om og har du aldri hørt om gamle Troll i Ord, bare ignorer alt jeg har skrevet ;)