Høstjevndøgn kommer med en lærepenge i år

Du har kanskje merket at jeg er en smule ekstatisk over at det er høst, med mindre du har malt dataskjermen din svart, men jeg er ofte plaget med sesongbetonte energiløse perioder, spesielt ved vår og høst, men man kan egentlig når som helst finne meg sippende i armod over alt jeg skulle gjort, men ikke har ork til. Min samboer liker å si jeg er lat i mente, det er jeg jo også, men kun når det gjelder ting jeg misliker å gjøre. Når man ikke engang orker å lese en spennende bok eller gå ut og sitte på en stein for å kjenne vinden i ansiktet, ting man elsker, da blir bakgrunnen fylt med emomusikk og raslende sikkerhetsnållenker. Men er det så unaturlig å miste gnisten? Moder Jord gjør det til stadighet, i et halvt år om gangen, hvert år!

Det er ikke noe nytt at menneskets humør og energi skifter med sesongene. Våren gjør enhvert lite menneskeatom utrolig energisk og kåt, sommeren er mye det samme, men med en mer verdig og rolig tone, man fyker ikke rundt som en villhest for å finne hindre å sprelsk hoppe over, men nyter energien man har samlet opp siden våren. Så kommer høsten og trekker i tømmene, det er som om den sier; ro deg ned, ellers går du rett på trynet når vinteren kommer, men det hender rett som det er at man gjør det likevel. Når vinteren endelig kommer er man allerede ganske tom for iver, men lærer å verdsette dens alderdomsfølelse og trekker seg tilbake til gyngestolen med strikketøyet for å se på repriser av Derrick.

Det jeg prøver å si er vel at man ikke skal ha dårlig samvittighet for å være en lat jævel, kroppen din følger bare naturens bevegelser til en viss grad. Vi nærmer oss de døde månedene, så ikke forvent noe særlig av deg selv, da blir du bare positivt overrasket. Jeg skal i alle fall lene meg tilbake i godstolen og piske min samboer frem og tilbake fra kjøkkendisken til skittentøyskurven med god samvittighet, og det kan du også.